Author: kristiansfriluftshjorne

Keiler, som det kalles over mesteparten av Europa, eller Galt som svenskene kaller det. Mange nordmenn kaller det også Galt, men de mest prisippfaste nordmenn vil presisere at Galt er navnet på en kastrert gris (hankjønn, husdyr). “Det er en Råne”, vil de si. Må for øvrig ikke forveksles med mannsgris, som jeg vil påstå er noe helt annet.

Denne keileren var i høyeste grad ikke kastrert, og her får du historien.

Mitt første villsvin falt i 2022. Det var noe helt annet enn hva jeg var vant til. En helt annerledes jaktform, vanvittig spennende og ganske eksotisk for meg som bor et stykke unna nærmeste villsvinpopulasjon. En Frischling, som de kalles i Europa. De fleste betegnelsene kommer fra Tyskland. En frischling er en årsunge, og min var en hanne. Jeg var superstolt!

Siden den gang har jeg både opplevd og skutt villsvin noen ganger, men jeg har altså aldri skutt en skikkelig Keiler.

Det har ikke blitt mye tid til jakt på meg i det siste, men det er kanskje en sannhet som avhenger av hvem man spør. Livsfasen jeg er i er av typen travel, og man må hive seg over de mulighetene og avbrekkene man får. En sjelden gang har jeg reist bortom åteplassene og fôret, og sørget for at det er strøm på viltkameraene. Grisene har jevnlig vært på besøk. En stor (ikke enorm) Keiler har vært fast innom åtet på det vi kaller Kremplassen, og til gjengjeld holdt alle andre griser unna den plassen. Etter å ha lært meg handlingsmønsteret dens, og holdt den der videre med en liten ekstra oppfôring, så jeg endelig en mulighet en kveld.

Det var fri dagen etter, og det passet fint fordi grisen hadde vært sent ute på turen sin noen dager. Av erfaring har jeg også lært at disse dyra er svært lunefulle, og kan oppholde seg tett på åtet uten å dukke opp på kameraet med det første. Man kan heller aldri vite om de brått bestemmer seg for å komme på et helt annet tidspunkt en dag. Med dette som bakteppe, klarte jeg å overtale Runar til å bli med meg som hjelpemannskap. Jeg hadde jo troen.

I tillegg må det sies at jeg klødde etter å teste det nye termiske siktet jeg kjøpte på villmarksmessa. Ikke noe råflott, dyrt og fancy sikte, men overraskende komplett til den prisen. Siktet er av typen Nocpix bolt p25r. Det har god grafikk, det gjør opptak ved rekyl eller selvstyrt og det har avstandsmåler. Lett og intuitivt å operere, var det også. Nå var det skutt inn på blink, og var klar for sin første tur.

Vi ankommer terrenget litt etter klokken 21. Runar blir sittende i bilen som parkerer på en stor grusplass 100 meter fra åtet. Etter et kjapt “tvi tvi” fra Runar, sniker jeg meg inn til bua, i det siste som er igjen av dagslys. Litt rutine har jeg fått, fordi stien jeg går på er ryddet for all kvist og greiner som kan lage lyd. Inne i bua kommer raskt til rette i stolen, legger hodelykt og annet pikk-pakk fra meg i hylla og legger ei knepute fra en gammel arbeidsbukse i karmen. Den hviler jeg rifla på for ikke å lage lyd.

Etter et par minutter i bua kommer ei forvirra due inn og setter seg under fôrautomaten. Jeg trenger bare å vinke litt fra bua som står 20 meter unna, så flyr den igjen.

Mørket faller på, og månen begynner å titte frem mellom trærne og inn i bua. Jeg får ikke lyset rett i øynene, men føler nesten at jeg blir litt blendet av gjenskinnet fra karmen. Syns jeg nå? Hele bua lyser opp, og jeg kan se alt tydelig der inne. Vent litt! Det rasler i noen kvister bak bua…

Det blir stille en liten stund, og så hører jeg det igjen. Foran meg denne gangen. Etter en liten titt i det nye siktet kan jeg slå fast at en mår er innom på besøk. Den skal sikkert se om det er noen mus på åtet. Mens jeg ser på måren, rasler det på nytt bak bua. Enda høyere denne gangen. Måren titter opp på to bein et øyeblikk, før den iler av sted. Raslingen nærmer seg bua, men det er for raske, lette skritt til å være grisen. Likevel går pulsen opp et par hakk, og det er lett å holde varmen i kroppen. I stø kurs, kan jeg høre skrittene stryker helt inntil bua jeg sitter i, bare en halvmeter fra meg. Hva kan det være? Selvfølgelig! Det er den hersens grevlingen igjen. Det tar en god runde rundt åtet, og merker ikke at jeg er tilstede. Til slutt setter den seg under fôrautomaten og begynner å knaske på maisen. For et spetakkel! Det knaser og knaser når den tygger, og jeg tenker at grisen må jo høre dette, uansett hvor den måtte være. Likevel går det ikke mer enn 20 minutter før en annen lyd trumfer lyden til den fråtsende grevlingen. Lyden av større, tyngre skritt. Lyden av villsvin.

På et tidels sekund går hjertefrekvensen direkte over i innbytterpuls. På en liten evighet har jeg klart å lirke rifla lydløst mot høyre, og sant som det er var sagt står han der. Helt lydløst utenfor kameraets sektor, og bare sanser. Kan han lukte noe? Kan han høre noe? Selv har jeg fryst, men hjerteslagene mine føles som om om noen prøver desperat å treffe en spiker i en stålvegg med en hammer. Jeg kan til og med høre hjerteslagene mine i tinningen.

Han har god tid. Bare står der, bak et stort tre. Begynner etter hvert å bevege seg litt, men ender opp bak det samme treet. Skikkelig skeptisk! Det er absolutt en grunn til at noen av dem blir voksne, og at ikke alle bare kan dra ut og komme hjem med en stor Keiler. Det er også i slike øyeblikk det er lett å forstå hvorfor dette henger så høyt og hvorfor man gjør det. Adrenalinet! Alle sansene er skjerpet. Spenningen! Lysten! Håpet! Han vet det ikke, men kanskje han mistenker det. Det er han mot meg nå. Et av de smarteste dyra i skogen. Han snur seg med rumpa til meg, før han trasker bortover fra meg. På den andre siden av bekken. Bak noen trær. Men. Så vinkler han litt mot venstre, og er det ikke en liten luke etter de to neste små trærne? Skal jeg lage en lyd og forsøke å stoppe ham der? Nei, såpass har jeg lært. Det skal ingenting til før de forsvinner med lysets hastighet. Det kan hende de kommer tilbake, men nei, nå skal jeg la det utspille seg naturlig. Da vil han sikkert komme skikkelig inn på åtet før eller siden. Jeg følger den med siktet, og åpningen etter de to små trærne nærmer seg. Og akkurat som i en drøm stopper den nettopp der, rett etter de to trærne. Jeg er raskt på, og plasserer et velrettet skudd rett bak bogen. Pang! Grisen tverrsnur og spoler av sted fra meg, uten å vise tegn på at den er truffet. Den tegnet heller ikke til treff da skuddet gikk. Jeg følger den videre med siktet, og syns jeg kan se at den mister mye blod etter seg oppover bakken. Skjermen på siktet fryser et øyeblikk for å kalibrere seg, men i det jeg finner igjen grisen syns jeg den ser ut til å falle om i krampetrekninger.

Alt jeg ser føles i øyeblikket veldig usikkert. Det går fort, man er full av adrenalin og man ser alt på en liten skjerm i et kikkertsikte. Selv om jeg var fornøyd med siktet i det jeg skjøt, er jeg nå veldig usikker. Den reagerte ikke på skuddet, men man glemmer hvor stor denne tanksen er når man ser den på en skjerm.

Jeg tar på meg hodelykta, og ringer Runar. Han har hørt skuddet, og kommer for å møte meg. Vi har med Nova denne kvelden, og bestemmer oss for å la henne lede an i søket. Vi tar en kjapp titt på videoen fra skuddet, og får bekreftet det jeg først hadde følt. Grisen ligger der et sted.

Vi finner blod på skuddstedet, men Nova tar en helt annen retning enn det jeg mener at grisen dro. “Stol på bikkja di nå” sier Runar. Vi følger henne nesten 50 meter, og rett på grisen som ligger der død. Endelig! Min første Keiler!

Det er riktignok nå den store jobben begynner, og kvelden er så vidt i gang. Jeg skal fatte meg i korthet:

Sammen bruker vi en time på å få grisen til bilen, vomme den og ta trikinprøve av kjøttet. Det ble en del svette og noen bildertagninger innimellom. Deretter bruker vi en halvtime på å fôre på en annen åreplass, og holder på å kjøre på to villsvin rett ved åtet. Så bruker vi pinlig lang tid på å få postet prøva i en svensk, gul, statlig postkasse fordi undertegnede har glemt kulepenn for å fylle ut resten av skjemaet. PS: Det er ikke lett å få lånt seg en kulepenn i den svenske ødemarken midt på natten. To timer etter dette henger den hjemme i garasjen, ferdig flådd og tømt. Jeg syns forresten inngangshullet til skuddet satt litt langt bak, men grisen har stått litt på skrå så skuddet har gått tvers gjennom hjertet.

I skrivende stund, har jeg nå fått positivt svar på prøvene, partert alt kjøttet, delt kjøtt med de som skulle ha, laget fantastiske burgere og pappa har laget plate som tennene er montert på.

Lykke!

Andreas og jeg skal til åteplassen for å slenge ut litt fôr til villsvina. Det har vært 6-7 individer der hver kveld en periode nå, så jeg tar med meg rifla. Heldigvis kjørte vi innom gården hans på veien, slik at vi kunne testskyte rifla. Den gikk IKKE som den skulle, og vi brukte uventet mye tid på å få skutt den inn. 

Vi var nå litt senere ute enn planlagt, men vi så at vi skulle ha ca. 40 minutter klaring fra vi kom frem, til det tidspunktet grisen vanligvis dukker opp. Når vi kommer frem, må vi innom en gård for å hente nøkkelen til bommen. Det er nemlig en bomvei vi må inn for å komme til åtet. Her sjekker Andreas viltkameraet for sikkerhets skyld. Ingen gris på åtet enda. 

Vi kjører fra gården mot bomveien. Denne turen tar ca. 4 minutter, men bare for å være ekstra sikker ber jeg Andreas om å sjekke kameraet en gang til før vi svinger inn veien… “Å nei! De er der allerede!” Panikken brer seg i det vi svinger inn til bommen, nå 200 meter unna åtet. Hva skal vi gjøre nå? Andreas skulle egentlig bare slippe meg av og kjøre bilen et stykke unna, men nå skrur vi av bilen i stedet. 

Etter litt prat om tingenes tilstand, beslutter vi at jeg skal gå innover veien med det termiske siktet påslått, mens jeg ser på telefonen med live-feed fra åtet. 

Pulsen er høy, og jeg går med skjelvende skritt. Tror aldri det har ligget så mange tørre kvister på veien som akkurat i dag. Noen indre gloser raser av for hver kvist som høylytt knekker. Jeg kommer til en stor åpen møteplass belagt med pukk og grus. Dette er på høyde med åteplassen, som ligger 100 meter unna, bak en knaus. Her er det ikke noe gress å gå på, og det er nærmest umulig å komme seg lydløst forbi. 

Jeg bruker en liten evighet på hvert skritt mens jeg samtidig studerer skjermen på telefonen. Når jeg kommer til midten av den åpne plassen fryser alle grisene til, og titter opp. Det samme gjør jeg. Å nei! Har de hørt meg? Er det lukten min de har fanget opp? Jeg er nå i utkant av den retningen der jeg tenkte at det var størst sjans for at de fikk ferten av meg. Etter å ha stått i fryst posisjon i nærmere to minutter, går de en- etter en opp i bakken på motsatt side av åteplassen. Ikke stresset, men litt bekymret. De fleste forsvinner sakte over toppen, men én større gris blir stående igjen. Den står nesten på samme sted i ett minutt, før den forsvinner ut til venstre av bildet. Jeg venter et par minutter til før jeg sakte rusler videre. Nå tenker jeg at løpet er ganske kjørt, og sniker ikke like forsiktig videre. Jeg tenker likevel å gå inn og ta en titt, og siden det bråker litt i vinden, og jeg er på riktig side av den, går jeg enda litt raskere. Det termiske siktet er nå slått av for å spare strøm, og jeg sender en melding til Andreas før jeg går inn i skogen. “Jeg går inn og setter meg i tårnet i noen minutter. Kanskje de tror jeg var en elg som gikk forbi, og kommer ut igjen snart”

Etter å ha forlatt grusveien, er jeg nå litt ekstra påpasselig med hvor jeg setter føttene. Det er jo ingen vits i å skremme dem enda lenger unna med høye lyder. Det er akkurat lyst nok til at jeg ser hvor jeg går, og jeg kommer meg ganske lydløst inn til den lille fjellknausen jeg må opp på for å komme til tårnet. Herfra er det bare mose, og det blåser nå litt kraftige vindkast, så jeg går helt vanlig opp mot stigen. I det jeg skal plassere den første foten på stigen, får jeg et innfall: Jeg har jo ikke bråket så mye, så kanskje jeg skal slå på siktet igjen og bare sveipe over bakkene på den andre siden og ta en titt? Som tenkt, så gjort! 

Jeg tar sikte opp mot bakkene bak åtet, og følger skråningen bortover. Ingenting! Sånn intuitivt tar man en ekstra sveip over hele området, og jeg senker sikteretningen nedover. I det nedre hjørnet i displayet på siktet ser jeg noe hvitt, og senker siktet enda litt.

En svær hvit, selvlysende skikkelse fyller displayet, i det den stiller seg på skrått bak en stor trestamme. GRIS! RETT FORAN MEG! Jeg ikke 10 meter unna en gang, og den har merket meg. Den knurrer til meg. Eller.. Det er mer en blanding av brøling og knurring, og det er sinnsykt høyt! Det føles som om det rister i trærne. Det går kaldt nedover ryggen på meg, og akkurat i dette øyeblikket finnes det ingenting annet i hele verden enn denne grisen og meg. Den har låst seg på meg også, der den titter frem på skrå, bak trestammen. Etter å ha hørt skrekkhistorier og sett x antall youtube-videoer, vet jeg hva som står på spill. Det er den eller meg! 

Så er øyeblikket her. Grisen skyter frem fra bak stammen, og skuddet går i nærmest samme mikrosekund. Alle sanser er nå skjerpet til det ytterste. Blikket er låst på grisen som faller om i smellet, mens alle andre sanser får med seg hva som skjer rundt meg og er tilbake i verden. Det er fortsatt bare gisens fall som registreres av hjernen. Den faller nedover knausen og sparker nå i fôrautomaten i krampetrekninger. Jeg senker rifla, og øyeblikkelig raser det til rundt meg på alle kanter. Nærme! Alle grisene er her, og alle reagerer samtidig! I ren refleks hopper jeg opp noen trinn på stigen, og får slått på hodelykten. Nå ser jeg alt! Nå er jeg trygg! Jeg har endelig fått det til, og lykkerusen skyter ut i kroppen. JAAAA!

Det var lørdag, og jeg stod tidlig opp for fjerde dag på rad. Planen var delvis klar, og jeg trasket nedover det store, åpne jordet. 

Løvkamodressen var på, og jeg satt baken nedpå ved siden av noen busker. Plassen jeg hadde valgt, var en øy med trær der jeg hadde utsikt til andre øyer, og ned til bekken som er kledd i lett skog. Med meg hadde jeg et skikkelig sitteunderlag, kikkert, avstandsmåler, buttolo og rifle.

Jeg har aldri benyttet avstandsmåler tidligere, men hadde moro av å måle opp noen referansepunkter rundt meg. Jeg skal til å legge ned måleren, i det jeg får øye på en flekk i kornet 317 meter fra meg. Med kikkerten kan jeg bekrefte at det er en bukk med ganske høye horn, uten særlig til tagger. Den ignorerer buttoloen, og beiter seg sakte videre. Fra meg!

Denne bukken forsvinner, og ei enslig rådyrgeit kommer frem i samme område. Hun forsvinner også, og så blir det dødt. Lenge!

Jeg bestemmer meg for å traske en runde rundt i terrenget. Nede ved bekken skremmer jeg noen stokkender, som igjen gir beskjed til noen andre at noe skjer. Inne i de tette granene ved siden av meg hører jeg noen kraftige plask i bekken og en pesende lyd. Lyden kunne høres ut som den lyden bukken lager når den fotfølger geita i brunsten, om du noen gang har hørt den tett på. Jeg stopper i noen minutter for å se an situasjonen, men igjen, blir det dødt.

I kveld skal jeg ta den!

Senere samme dag, er jeg tilbake. Jeg setter meg ned, ikke langt fra der jeg hadde sittet tidligere. Mørket siger inn i terrenget og en fantastisk rosalilla farge preger himmelen i vest. Etter å ha foreviget dette skuet med telefonen, kjenner jeg de første dråpene. Himmelen åpner seg og himmelen tegner nye flotte bilder før mørket skal ta over. Jeg søker ly under noen løvtrær i et jordeskille  men kan ikke unngå å bli søkkvåt. Hadde det ikke vært for at den forrige bukken min falt i kraftig regn, hadde jeg satt kursen målrettet mot bilen .

Etter fem våte minutter får jeg øye på bukken, som fotfølger geita i trav inne ved skogkanten. Jeg ser ikke hele kroppen på dyrene, på grunn av kurvene på jordet. De bykser over strømgjerdet, og inn på jordet jeg sitter ved. De setter et høyt tempo, og forsvinner i terrengets kurver. Like raskt dukker de opp igjen, med stødig kurs i min retning. På 40 meters avstand bråstopper de. Gjennom regndråper, dugg og mørke, kan jeg se bukken i riflekikkerten.

I situasjonens alvor, trekker jeg av et saftig hagleavtrekk. Det vil si at jeg nappet litt mer i avtrekkeren enn det som er anbefalt når man skyter med rifle. Lyset og smellet fra skuddet gjør meg usikker på hva som skjer like etter, men jeg hørte at prosjektilet traff.

Den ligger! Med ei kule som utrolig nok har klart å finne veien inn midt mellom skulderbladene fra oversiden. Det er en pen returbukk.

Slepeturen til bilen er leirete og tung. Om jeg hadde en tørr centimeter før jeg gikk, hadde jeg ikke det da jeg kom frem.

 

Fredrikstad kommune åpnet gavedrysset til bønnhørte bønder og jegere litt tidligere i år. Grågåsa har eksplodert i bestand de siste årene, og har blitt en landeplage for de som har dyrket mark. I år ga kommunen tillatelse til å starte jakta femten dager tidligere, slik at de som er sterkt plaget kan redusere skadeomfanget. Dessuten skal jo jegeren også ha mat på bordet.

Pappa ringte meg i går kveld ; “Bonden har tresket, og det er gjess på jordet… Er du klar?” – “Har sebraen striper?”

Det var lettskyet og ganske varmt. Perfekt jaktvær for gåsejakt. Vi hadde ikke med mange, men hadde valgt de mest realistiske lokkegjessene. Nebbet pekende mot den flaue brisen fra nord, og inn mot jordeskillet der vi lå. Løvkamoen var på, og vi rikket ikke en muskel. Gjess er som regel veldig sky, og har veldig godt syn, men det var ikke tilfellet i dag.

Den første plogen kunne ses og høres i horisonten, og vi gjorde oss klare. Dessverre, som så mange ganger i løpet av hver tur, var det hvitkinngjess som kom. De er en like stor plage, er mange i antall, men er av en eller annen grunn fredet.

Så kom grågjessene. Med jevne mellomrom kom de inn, og alle ville ned. De sirklet rundt oss som de alltid gjør, men til forskjell fra alle andre ganger, akselererte de ikke og fløy unna på grunn av en kornaks som stod skeivt. De er store, og man tror ofte at de er nærmere enn de er. Man kan høre de kraftige vingeslagene som en blanding av plystring og during når de nærmer seg skuddhold. Flere ganger skjøt vi to gjess hver oss, og antallet lokkefugl steg etter hvert som vi la de ut i flokken. Til og med dunkelyden av en firekilos gås som dundrer i bakken er spesiell.

Klokka ble 07.00, og trekket så ut til å være over. Rike på mange spennende situasjonsopplevelser, pakket vi sammen og kunne telle 29 grågjess mer enn ved ankomst.

På veien hjem, sender pappa et bilde fra et annet jorde han har tillatelse til å jakte på :

“Prøve i morgen også?”

Og slik kan det gikk…

 

Det var siste skoledag, og dermed siste dag på jobb. Tiendeklassingene hadde rundet av året med vitnemålsermoni kvelden før, men noen av gutta var allerede klare for en etterlengtet friluftsutflukt kvelden etter. 

Vi møttes ved båten litt ut på ettermiddagen. Bilen var stappet full av ønsker og nødvendigheter, og gutta stilte med sitt. Alle fikk til slutt på seg hver sin vest, bar som helter alt ut i båten og tok avskjed med fastlandet.

Båten lå tungt, men ikke for tungt. Noen hadde pakket litt, noen passe og andre mer. I båten kunne man finne alt fra hvitløkskruttonger til pil- og bueblink. Fra chilipulver, potetmos og pølser til presenning og hjemmelaget Indiana Jones- pisk. I tillegg var det oss. Fem personer med likheter og forskjeller. Til tross for forskjellene, hadde jeg troen på at dette skulle bli bra, og det viste seg at det skulle være god takhøyde for vennskapelig drittslenging, selvironi og sarkasme. Alt i beste ånd.

Etter å ha ankommet holmen, merker vi at vinden tar seg opp. En liten værfront treffer holmen vår med opp til 10m/s i kastene. Heldigvis har vi vært lure, og satt opp en stor presenning på et helt meningsløst sted. Vi får omsider flyttet den, og laget oss en barrikade. Etter fem minutter la været seg flatt, og holdt ut resten av turen.

Utover kvelden tente vi engangsgrill til maten, og supplerte etter hvert med et bål til selvfanget fisk og som varmekilde. En av gutta hadde tatt med seg et turkjøkken, og lagde seg en bedre treretters.

Aktivitetene på turen var varierte og preget av interesser. Det var opp til hver enkelt om de ville drive med kreativitet eller rekreasjon. I tillegg til vedsanking, var nok fisking den aktiviteten som dominerte. Som oftest er det den som fisker mest som får flest, og det var nok ikke så langt unna det på denne turen heller. Vi fikk flere arter, og for noen av gutta var det første møtet med noen av dem. I løpet av turen bet ørreten, laksen, torsken, hvittingen, makrellen, kutlingen og horngjelen på kroken. Et par av disse endte også opp på matfatet.

Etter at en av gutta hadde vært med på en blanksetur på natten, ville han forsøke fiskelykken fra stranda ved leirplassen. Han agnet med en liten makrellbit, men uten at det så ut som hellet var der. Selv merket jeg trøttheten sparke meg i ansiktet, og tenkte jeg skulle gjøre som de tre andre gutta. Jeg hadde gapahuken for meg selv, og klarte kanskje å krangle til meg et kvarters søvn på to timer. Et øye i drømmeland, og et på sistemann som syslet frem og tilbake mellom bål og fiskestang. Han ga etter en stund fisket en god pause, og forsvant rundt hjørnet på gapahuken. Det går cirka en halvannen time mens jeg vrir meg og kjenner kongler og røtter i ryggen. Spytter ut en tissemaur, og forsvinner inn i drømmeland et par minutter. Jeg åpner øynene, og får se en veldig lykkelig gutt slepe i land noe som har bitt på makrellbiten. En laks på over en kilo spreller i armene hans, og gleden var nok like stor hos meg. Dette var morsomt!

Utover dagen gikk vi tom for drikke, og varmen steg. Litt sigende fikk vi pakket båten, og kjørte en tur til butikken for å fylle opp tankene. Jeg spanderte en is, og kjørte en pilkekonkurranse etter torsk for å avgjøre hvem som skulle få to is.

På hjemveien dro vi innom en holme med en gammel bunkers som tidligere ble brukt til å forsvare byen mot inntrengere i krigstid.

Jeg fikk inntrykk av at gutta syns det var en hyggelig tur, og at de fikk noen gode opplevelser. Selv var jeg veldig fornøyd, og gutta var suverene å ha med seg.

Legger ved noen ekstra bilder 😊

 

For litt siden, kjøpte jeg meg en brukt hagle av typen Baikal. Dette er rimelige, trofaste hagler, som opprinnelig ble laget i Russland. Denne var ganske slitt og delvis pusset ned til metallet. Her så jeg en mulighet til å prøve noe helt nytt. 

 

Det har vært en rolig vår på hobby- og livsstilfronten. Jeg har nettopp laget det siste medlemmet til mitt fremtidige jaktlag og operert i kneet. Likevel har jeg vært gjennom et hagleinstruktørkurs, noe som gjorde at jeg ville gi “gamla” selskap i våpenskapet. Gamla er forsåvidt også en Baikalhagle, en 12/76. En bekjent hadde full våpenpark, og ønsket å kjøpe et nytt våpen. Dette gjorde at han var nødt til å selge et av de han hadde.

Hagla jeg kjøpte, en slitt, nedpusset Baikal ble nå mitt nye miniprosjekt. Jeg pusset resten av hagla, til den ikke hadde svartfarge igjen og skinte sølvfarget. En annen bekjent hadde vært borti slike prosjekter tidligere, og fikk oppgaven med å legge et nytt lag på løpet. Det ble rett og slett nydelig, og jeg hadde nesten dårlig samvittighet for det jeg skulle gjøre videre. På nettet fikk jeg bestilt keramisk lakk i fargene grønn og bronse (skulle lagt litt ekstra penger i å kjøpe brun), som jeg skulle lage kamomønster med. Cerracote C, het lakken, og kostet rundt 650kr pr. boks. En boks rommer ca. 2dl., og jeg trengte ikke brøkdelen. En tyntflytende og sterkt gassene sak som var vanskelig å jobbe med. Uansett, klarte jeg å få til et tilnærmet kamo motiv ved hjelp av et par kunstpensler.

Så skulle forskjeftet og kolben til pers. Jeg pusset ned den matte klarlakkhinna, og tørket det rent med rødsprit. Deretter malte jeg på en svart base og la på gråfragmenter. Deretter forsøkte jeg meg på å male på et tilnærmet realtreemotiv på frihånd. Til all maling, benyttet jeg en eldre akrylvariant. Vel ferdig med malingen, hengte jeg opp delene, og påførte seks lag med klarlakk. For at det endelige resultatet ikke skulle skinne kraftig i sola, måtte lakken mattes ned. Til dette benyttet jeg våtslipepapir str. 1200 fra Biltema. Mange kjenner kanskje praksisen med å dyppe papiret jevnlig i vann under pussing, men det var helt nytt for meg.

Her er noen bilder av prosessen og resultatet.

Nytt år, nye muligheter. Det har ikke skjedd så mye mye nytt siden sist, men jeg har gjentatt litt av suksessen fra i fjor. 

Jaktsesongen 2017 rundet jeg av 22. desember. Det ble ikke for mye ender på de siste turene, men det sosiale henger fremdeles høyt.

Den andre uken i det nye året, fikk jeg med meg min nye kamerat Lars ut på seljakt. Han var med en tur på andejakt i høst og har ikke tatt jegerprøven enda. Uansett tenkte jeg at det ville være en grei erfaring for ham.

Det var store mengder med is som skulle bekjempes før vi klarte å komme ut med båten, men været var nydelig. Vannet var helt blikkstille, og jeg hadde skikkelig trua. Årets kvote i Østfold er på 20 sel, og selv om det kunne vært fler på kvoten, er det et skritt i riktig retning fra i fjor.

Vi så bare en sel denne dagen, men den måtte bøte med livet.

Uka etter, (for to dager siden) ringte pappa… Nei, dette er ikke en kopi av teksten fra i fjor, men han sa at båten hadde gått ned.

Da var det på’n igjen med forsikringsselskap og hele sulamitten. Spent på utfallet.

Seljakta er uansett over for ei stund, og jeg har levert rifla for å få montert lyddemper.

Fortsettelse følger.