Min første Keiler

Keiler, som det kalles over mesteparten av Europa, eller Galt som svenskene kaller det. Mange nordmenn kaller det også Galt, men de mest prisippfaste nordmenn vil presisere at Galt er navnet på en kastrert gris (hankjønn, husdyr). “Det er en Råne”, vil de si. Må for øvrig ikke forveksles med mannsgris, som jeg vil påstå er noe helt annet.

Denne keileren var i høyeste grad ikke kastrert, og her får du historien.

Mitt første villsvin falt i 2022. Det var noe helt annet enn hva jeg var vant til. En helt annerledes jaktform, vanvittig spennende og ganske eksotisk for meg som bor et stykke unna nærmeste villsvinpopulasjon. En Frischling, som de kalles i Europa. De fleste betegnelsene kommer fra Tyskland. En frischling er en årsunge, og min var en hanne. Jeg var superstolt!

Siden den gang har jeg både opplevd og skutt villsvin noen ganger, men jeg har altså aldri skutt en skikkelig Keiler.

Det har ikke blitt mye tid til jakt på meg i det siste, men det er kanskje en sannhet som avhenger av hvem man spør. Livsfasen jeg er i er av typen travel, og man må hive seg over de mulighetene og avbrekkene man får. En sjelden gang har jeg reist bortom åteplassene og fôret, og sørget for at det er strøm på viltkameraene. Grisene har jevnlig vært på besøk. En stor (ikke enorm) Keiler har vært fast innom åtet på det vi kaller Kremplassen, og til gjengjeld holdt alle andre griser unna den plassen. Etter å ha lært meg handlingsmønsteret dens, og holdt den der videre med en liten ekstra oppfôring, så jeg endelig en mulighet en kveld.

Det var fri dagen etter, og det passet fint fordi grisen hadde vært sent ute på turen sin noen dager. Av erfaring har jeg også lært at disse dyra er svært lunefulle, og kan oppholde seg tett på åtet uten å dukke opp på kameraet med det første. Man kan heller aldri vite om de brått bestemmer seg for å komme på et helt annet tidspunkt en dag. Med dette som bakteppe, klarte jeg å overtale Runar til å bli med meg som hjelpemannskap. Jeg hadde jo troen.

I tillegg må det sies at jeg klødde etter å teste det nye termiske siktet jeg kjøpte på villmarksmessa. Ikke noe råflott, dyrt og fancy sikte, men overraskende komplett til den prisen. Siktet er av typen Nocpix bolt p25r. Det har god grafikk, det gjør opptak ved rekyl eller selvstyrt og det har avstandsmåler. Lett og intuitivt å operere, var det også. Nå var det skutt inn på blink, og var klar for sin første tur.

Vi ankommer terrenget litt etter klokken 21. Runar blir sittende i bilen som parkerer på en stor grusplass 100 meter fra åtet. Etter et kjapt “tvi tvi” fra Runar, sniker jeg meg inn til bua, i det siste som er igjen av dagslys. Litt rutine har jeg fått, fordi stien jeg går på er ryddet for all kvist og greiner som kan lage lyd. Inne i bua kommer raskt til rette i stolen, legger hodelykt og annet pikk-pakk fra meg i hylla og legger ei knepute fra en gammel arbeidsbukse i karmen. Den hviler jeg rifla på for ikke å lage lyd.

Etter et par minutter i bua kommer ei forvirra due inn og setter seg under fôrautomaten. Jeg trenger bare å vinke litt fra bua som står 20 meter unna, så flyr den igjen.

Mørket faller på, og månen begynner å titte frem mellom trærne og inn i bua. Jeg får ikke lyset rett i øynene, men føler nesten at jeg blir litt blendet av gjenskinnet fra karmen. Syns jeg nå? Hele bua lyser opp, og jeg kan se alt tydelig der inne. Vent litt! Det rasler i noen kvister bak bua…

Det blir stille en liten stund, og så hører jeg det igjen. Foran meg denne gangen. Etter en liten titt i det nye siktet kan jeg slå fast at en mår er innom på besøk. Den skal sikkert se om det er noen mus på åtet. Mens jeg ser på måren, rasler det på nytt bak bua. Enda høyere denne gangen. Måren titter opp på to bein et øyeblikk, før den iler av sted. Raslingen nærmer seg bua, men det er for raske, lette skritt til å være grisen. Likevel går pulsen opp et par hakk, og det er lett å holde varmen i kroppen. I stø kurs, kan jeg høre skrittene stryker helt inntil bua jeg sitter i, bare en halvmeter fra meg. Hva kan det være? Selvfølgelig! Det er den hersens grevlingen igjen. Det tar en god runde rundt åtet, og merker ikke at jeg er tilstede. Til slutt setter den seg under fôrautomaten og begynner å knaske på maisen. For et spetakkel! Det knaser og knaser når den tygger, og jeg tenker at grisen må jo høre dette, uansett hvor den måtte være. Likevel går det ikke mer enn 20 minutter før en annen lyd trumfer lyden til den fråtsende grevlingen. Lyden av større, tyngre skritt. Lyden av villsvin.

På et tidels sekund går hjertefrekvensen direkte over i innbytterpuls. På en liten evighet har jeg klart å lirke rifla lydløst mot høyre, og sant som det er var sagt står han der. Helt lydløst utenfor kameraets sektor, og bare sanser. Kan han lukte noe? Kan han høre noe? Selv har jeg fryst, men hjerteslagene mine føles som om om noen prøver desperat å treffe en spiker i en stålvegg med en hammer. Jeg kan til og med høre hjerteslagene mine i tinningen.

Han har god tid. Bare står der, bak et stort tre. Begynner etter hvert å bevege seg litt, men ender opp bak det samme treet. Skikkelig skeptisk! Det er absolutt en grunn til at noen av dem blir voksne, og at ikke alle bare kan dra ut og komme hjem med en stor Keiler. Det er også i slike øyeblikk det er lett å forstå hvorfor dette henger så høyt og hvorfor man gjør det. Adrenalinet! Alle sansene er skjerpet. Spenningen! Lysten! Håpet! Han vet det ikke, men kanskje han mistenker det. Det er han mot meg nå. Et av de smarteste dyra i skogen. Han snur seg med rumpa til meg, før han trasker bortover fra meg. På den andre siden av bekken. Bak noen trær. Men. Så vinkler han litt mot venstre, og er det ikke en liten luke etter de to neste små trærne? Skal jeg lage en lyd og forsøke å stoppe ham der? Nei, såpass har jeg lært. Det skal ingenting til før de forsvinner med lysets hastighet. Det kan hende de kommer tilbake, men nei, nå skal jeg la det utspille seg naturlig. Da vil han sikkert komme skikkelig inn på åtet før eller siden. Jeg følger den med siktet, og åpningen etter de to små trærne nærmer seg. Og akkurat som i en drøm stopper den nettopp der, rett etter de to trærne. Jeg er raskt på, og plasserer et velrettet skudd rett bak bogen. Pang! Grisen tverrsnur og spoler av sted fra meg, uten å vise tegn på at den er truffet. Den tegnet heller ikke til treff da skuddet gikk. Jeg følger den videre med siktet, og syns jeg kan se at den mister mye blod etter seg oppover bakken. Skjermen på siktet fryser et øyeblikk for å kalibrere seg, men i det jeg finner igjen grisen syns jeg den ser ut til å falle om i krampetrekninger.

Alt jeg ser føles i øyeblikket veldig usikkert. Det går fort, man er full av adrenalin og man ser alt på en liten skjerm i et kikkertsikte. Selv om jeg var fornøyd med siktet i det jeg skjøt, er jeg nå veldig usikker. Den reagerte ikke på skuddet, men man glemmer hvor stor denne tanksen er når man ser den på en skjerm.

Jeg tar på meg hodelykta, og ringer Runar. Han har hørt skuddet, og kommer for å møte meg. Vi har med Nova denne kvelden, og bestemmer oss for å la henne lede an i søket. Vi tar en kjapp titt på videoen fra skuddet, og får bekreftet det jeg først hadde følt. Grisen ligger der et sted.

Vi finner blod på skuddstedet, men Nova tar en helt annen retning enn det jeg mener at grisen dro. “Stol på bikkja di nå” sier Runar. Vi følger henne nesten 50 meter, og rett på grisen som ligger der død. Endelig! Min første Keiler!

Det er riktignok nå den store jobben begynner, og kvelden er så vidt i gang. Jeg skal fatte meg i korthet:

Sammen bruker vi en time på å få grisen til bilen, vomme den og ta trikinprøve av kjøttet. Det ble en del svette og noen bildertagninger innimellom. Deretter bruker vi en halvtime på å fôre på en annen åreplass, og holder på å kjøre på to villsvin rett ved åtet. Så bruker vi pinlig lang tid på å få postet prøva i en svensk, gul, statlig postkasse fordi undertegnede har glemt kulepenn for å fylle ut resten av skjemaet. PS: Det er ikke lett å få lånt seg en kulepenn i den svenske ødemarken midt på natten. To timer etter dette henger den hjemme i garasjen, ferdig flådd og tømt. Jeg syns forresten inngangshullet til skuddet satt litt langt bak, men grisen har stått litt på skrå så skuddet har gått tvers gjennom hjertet.

I skrivende stund, har jeg nå fått positivt svar på prøvene, partert alt kjøttet, delt kjøtt med de som skulle ha, laget fantastiske burgere og pappa har laget plate som tennene er montert på.

Lykke!