Endelig noe å melde

Det har gått en stund siden sist det var noe å melde om på hobby- og livsstilsiden. Jeg har vært ute og testet ørretlykken flere ganger, uten, eller med lite hell.

Uker har gått siden forrige post her på siden. Uten å skylde alt på tøffe jobbtider og sykdom, må jeg si at hellet har vært fraværende. Sammenlagt har jeg sikkert 5-6 fisketimer uten å få noen skikkelig fangst. Noen få småørreter, og enda færre på rundt 35cm (minstemål), er ikke mye å skryte av. Fikk riktignok en stor horngjel for et par uker siden, men den bruker jeg ikke til noe spesielt. Det har fortsatt vært mengder med sjøfugl å se der ute.

Men i dag da… Endelig!

Runar, hans kamerat Martin og jeg tok jolla ut på en liten svingom i lokalskjærgården. Været var grått, med fuktige antydninger. Pålandsvinden var helt passe, med bølger som holdt seg under halvmeteren.

Jeg åpnet showet med en liten tass på rundt 30cm, og kjente på et etterlengtet fnugg av fiskelykke. “Tar deg neste år”, tenkte jeg da jeg slapp den fri igjen. Stanga jeg bruker er ganske tynn, og gir en artig opplevelse uansett. Wobbleren, er den samme som jeg fikk ørret på to dager tidligere. En self-illuminated av noe slag, fra shopping-appen Wish, til svimlende 29kr.

Showet var nå åpnet, og jevnlig smånapping fra nebbete horngjel, holdt meg på alerten.

Der!! Der sitter’n! Jeg kjente med en gang at det var noe som var over minstemålet. Vi vrengte ut fra land, og satt giret i nøytral. Ørreten skjøt i været i en desperat kamp om å slå seg fri fra den grønnhvite wobbleren. Jeg fikk den i siget, og sveivet den uten kamp helt til rekka på båten. Adrenalinet nådde maksimalt nivå i det Runar landet den i håven, og jeg kunne juble og puste lettet ut.

Ørreten var 42cm lang, og veide rett over 800g. Fy flate, så digg!

Vi luntet videre i blanksefart, og satset på at det nå var Runar sin tur. Omsider kom vi til en plass jeg hadde veldig troen på, og meldte med et forsøk på glimt i øyet, at han nå måtte holde godt i stanga. Jeg tror det gikk tre sekunder, før Runar fikk moder jord på kroken. Bunnapp, bunnfeste og grønnsaker, er også kjente navn på dette fenomenet. Det var bare det at… Det plasket! Jeg satt giret i nøytral, og Runar kunne fortelle at det virket som om det fulgte litt etter. Litt frem og tilbake om hva han kunne ha huket seg fast i, med et stort håp om det ingen ville si høyt. Er det fisk, eller er det ikke fisk? “Dette må i alle fall være noe stort noe”, sa Runar, i det snøret nærmet seg båten. “TA HÅVEN!”, lød ropet i det en blank, stor kubbe kom til syne under vann. Med en salig blanding av ansvar og adrenalin, fiklet jeg rundt med håven i vannet. Min store frykt i dette øyeblikket er at jeg skal sabotere dette for ham, og sekundene føles lange. Hva som kom først er jeg usikker på. Var det høna, egget, gledesbrølet til Runar, eller at jeg endelig landet ørreten i håven? Gleden ombord, fortalte i alle fall om hvor etterlengtet slike opplevelser er i hverdagen.

Lengden på denne rakkeren var 50cm og vekten strakk seg mot 1,3kg.