Blog

Førstereis på hjortejakt

I uke 40, har en lærer som er jeger flere helligdager. Høstferien. I år ble denne ferien noe litt annet enn å få med seg starten på skarv- og ærfugljakta.

For noen måneder siden spurte pappa meg om jeg hadde lyst til å være på årets hjortejakt, da de muligens ble en mann mindre på laget. Svaret var selvfølgelig et bombesikkert JA.

Lørdagen før ferien, ble jeg hentet på døra klokken 05.00. Hengeren var allerede fullpakket med utstyr vi skulle ha med oss. I bilen satt pappa, Rino, Geir, og nå jeg. Etter drøye ti timer ankom vi hjortens hjemland, pakket ut og trakk jaktposter for kveldsjakta. Hele terrenget kunne ses ut av vinduene på huset vi bodde i, og jeg valgte en post tvers over dalen der gresset så frodig ut. Der fikk jeg beskjed om at ville finne ei lita lekestue jeg skulle krype inn. På kvelds- og nattposter bør man helst sitte inne i små skur og boder som er rigget til jaktposter rundt i området. Dette er for å ikke værsette (sette lukt på) store deler av terrenget. Hjortene har sylskarpe sanser, og er veldig oppmerksomme på det meste. Som du sikkert skjønner, måtte jeg også være stille og rolig når jeg fant den lille lekestua mellom trærne. Jeg er aldri så klomsete og høylytt som når jeg helst ikke skal være det. Det første jeg gjør er å tråkke av en planke oppunder verandaen. Så det bråker skikkelig! Da var lista lagt, tenkte jeg og krabbet inn i det bittelille byggverket. Der var det ei lita skyteluke, og jeg måtte nesten legge meg ned i musebæsjen for å kunne se ut. Jeg døpte om denne lekestua til bikuben. Slik så det ut:

Jeg satt og ventet i spenning mens mørket kom sigende. Det ble etter hvert ganske mørkt, og troen falt sakte men sikkert. På radioen hadde jeg hørt om noen dyr som hadde gått fra jordet der Geir satt, og over på det jordet der Rino satt. Midt i beste sendetid kom det første smellet. Det var fra Rino. PANG! Et til? Jeg forstod snart hvorfor.

rinohjort

Med en kalv og ei halvannet-årig kolle var to av kvotens dyr i boks.

Jeg gikk opp mot der dyrene hadde falt, og fikk allerede (selv om det var på et jorde) litt sjokk over stigningene man må gå der borte. Litt småflau og anpusten gratulerte jeg Rino før vi kjørte med traktoren ned til slaktelåven til den ene bonden vi jakter hos. Nå ventet en flå- og tømmejobb som fikk rådyrrensing til å virke som en lek. Det var både spennende og lærerikt.

Etter en liten feiring i glasset var første dag over, og starten var over all forventning.

Neste dag skulle jeg få et nytt møte med det bratte terrenget. Jeg skulle også få et møte hjorten.

Denne dagen skulle også to av bøndene være med. Veldig hyggelige, snille folk. Vi skulle ta det store drevet. Pappa og bonden Ivar skulle gå i to forskjellige høyder langs fjellsiden mot Rino, bonden Leif Kåre og meg som skulle postere oppover fjellsiden. Den “laveste” posten var noen hundre meter over havet i fjellbjørkskog, mens den høyeste var over tregrensa. Den midterste var cirka i tregrensa. Leif Kåre hadde en traktor med 4×4 (som sikkert alle der borte må ha) og demping i alle bauger og ender. Han skulle kjøre oss nærmere opp mot posten, og spare oss for tid og energi. Turen var på rundt 15 min. Sjekk utdraget!

Vi parkerte traktoren vel oppe for bartregrensa, og tok beina fatt. Det var ikke langt til min post, men det virker lenger når man må gå i et så rolig tempo. Terrenget er latterlig bratt! At disse bjørketrærne klarer å vokse der, er smått utrolig.  Alle har en bøy i bunnen av stammen på grunn av snøen de måtte bære som unge trær, men disse har også kjekke bruksområder.

Drevet hadde sikkert pågått en time, før jeg så noe bevege seg lenger nedi i skråningen. Det var en stor rev. Et artig sammentreff egentlig, fordi Rino skjøt en på akkurat denne posten i fjor. Han skjøt forøvrig en hjort der også, så forhåpningene var på plass. Han ga meg streng beskjed om å følge opp plassens arv, før han forlot meg der timen tidligere. Rebelsk som jeg er, lot jeg reven passere. Jeg ville jo gjerne debutere med hjort, og valgte å ikke sabotere en evt. kommende mulighet som kanskje var rett rundt hjørnet. Reven hadde fanget ei stor rotte som den bar stolt rundt på, og kom helt inn på åtte meter. Den merket meg ikke, og gikk litt tilbake igjen, for den ruslet forbi meg videre oppover mot høyden. Det var først da jeg husket å ta frem kameraet.

reven

Jeg satt nok en time etter at reven gikk før noe mer skjedde. Mitt første møte med hjorten på nært hold. En bukk!

Drevet nærmet seg slutten, og Leif Kåre melder på jaktradioen at jeg må følge med. Tre hunndyr har satt kursen min vei. I ettertid har jeg fundert på om jeg hadde litt for høy lyd på ørepluggen denne dagen, og at det er dette som har forårsaket hendelsenes gang.  Rett etter radiomeldingen får jeg nemlig øye på noe brunt i et tett buskas cirka 30 meter over meg. Jeg løfter rifla så forsiktig jeg kan, og ser to svarte øyer stå å stirre på meg. Et stort byks, og ut hopper en pen hjortebukk. Uten å feste kornet på hodet, klarer jeg å se at den har rundt 6-8 tagger, før den tar oppstilling bak ei klynge med trær. Der står den og viser hodet sitt på annenhver side av treklynga, for å finne ut av hva jeg var og hva jeg kom til å foreta meg. Jeg på min side, satt desperat og letet febrilsk etter en åpning for skudd kombinert med nytelse av dette spesielle øyeblikket. Ti sekunder går, før den viser rumpa og forsvinner som en strek oppover mellom bjørkene. Hunndyrene så jeg aldri.

Drevet var over, og jeg begynte å pakke sammen tingene mine. Rino og Leif Kåre hadde gått fra postene sine lenger oppe. og Ivar og pappa ventet et par hundre meter lenger nede der traktoren stod. Jeg tar sekken på ryggen, og i det jeg bøyer meg for å ta opp rifla, hører jeg høyt på radioen; “DYR MOT TRAKTOR’N! DYR MOT TRAKTOR’N!”.                Jeg reiser meg opp, og får se en spissbukk i full galopp som bråstopper 50 meter fra meg. Kanskje den hørte lyden fra ørepluggen min? Jeg monterer rifla til skudd, finner bredsiden på dyret, og klemmer til i det jeg ser en vrikkende bevegelse fra dyret og en haug med bjørketrær. Fangsten ble en favn med bjørkeved, og bommet var veldig vanskelig å fatte og svelge. Vi gjorde grundig etterforskning for sikkerhetsskyld, og fordi det er pålagt. Jeg får noen trøstens ord av de andre, men uten større innlevelse. Bjørketrær har visst alle fått, men typisk meg å få det på førstereis.

På kvelden gikk vi ut for å sitte på nattpost. Jeg hadde trukket post på vognskjulet til Leif Kåre. Der var det et lite kasseformet rom oppunder taket, med en skyteluke i ytterveggen. Her hadde jeg trygg skytemulighet på nesten hele jordet på nordsiden. For min del var dette den mest spennende jaktformen, og denne posten, den beste. På nattpost har man nemlig den største muligheten for å treffe på storbukken, noe pappa som regel klarer. Man er selvfølgelig avhengig av et godt månelys for å ha god sikt, og hvert år legges turen til de dagene rundt fullmåne.

Bukkene brølte oppe i fjellsidene, og jeg kjente frysninger helt inn til beinmargen. For en mektig lyd! Jeg hadde aldri hørt dette live før, og kan nå si at dette bør oppleves. Etter hvert som tiden går, hører man på brølingen at bukkene kommer gradvis nedover fjellsidene, og man føler med sikkerhet at de kommer din vei. Etter å ha sittet en stund i spenning, ser jeg et dyr komme mot meg fra skogen på den andre siden av jordet. Månen er ikke helt på lag, så jeg ser ikke helt hva det er, men mistenker at det er et halvannetårig dyr basert på størrelsen.  Midt på jordet treffer den et annet dyr. Det må ha kommet opp på siden av meg, og var på vei fra meg. Halvannet år denne også. Jeg har all verdens mulighet til å skyte, og kvoten vår tillater det meste. Det eneste viktige var å ikke skyte ei kolle fra kalven sin. Det skal man aldri, men for meg er det gammelt, sunt bondevett. Jeg velger likevel å holde igjen med spenningen som stiger i takt med brølingen som nærmer seg. Dyra på min post forsvinner ei stund, og kommer tilbake (om det var de samme). Jammen får jeg se en bukk av større kaliber også. Den kom i en stor fart forbi meg, og for langt ut på venstre side til at det var mulig for meg å sikte på den. Selvfølgelig kom den på den eneste lille arealet på jordet som ikke byr på skytemulighet.

Pappa satt på et jorde lenger nede, og meldte om en spissbukk som var på vei oppover mot meg og Rino som satt på en post litt lenger oppe. Denne så vi ikke noe til. Likevel hører vi et smell. Det var fra Geir, og han hadde skutt en bukk. En sekstagger.

geirhjort

Vi rundet av kort tid etter.

Dagen etter var det meldt regn, men vi våknet til sol. Vi bestemte oss for å ta “det korte drevet” som var i en fjellskråning lenger syd i terrenget. Geir skulle drive, og jeg skulle sitte på bakpost (der drevet starter, i telfelle dyrene runder rundt den som driver). Pappa og Rino skulle sitte høyere oppe på en fjellrygg i andre enden av drevet. Vi hadde ikke mer enn bestemt oss for å dra ut, før været slo om til høljregn.

Geir begynte å gå, og jeg satt meg ned og skiftet alt tøy. Man blir bløt fra både innsiden og utsiden på denne jakta. Geir Hadde sikkert gått i en time, når han melder på radioen om vanskene med å bevege seg i det tøffe terrenget i et tett parti med oretrær. Igjen kan lyden fra ørepluggen ha røpet meg, for i det jeg hører Geir, hører jeg det også brake til bak meg oppe i høyden. Et dyr spinner avgårde videre sydover uten at jeg får øye på det. Det var dessverre eneste livstegn på dette drevet.

Jeg kan uansett melde om at det regnet sidelengs…

 

Neste dag hadde mer regn å by på, men vi forsøkte oss likevel på smygjakt på hver vår kant. Pappa var den eneste som så noe, og kunne melde om en sekstagger på toppen av fjellet rett opp for huset. Han fikk ingen skuddmulighet, men kunne bidra med noen bilder av landskapet og brunstgropene der oppe. En brunstgrop er til slutt et stort gjørmehull der hjortene ruller rundt i sin egen og hverandres urin, og det lukter forferdelig. Alt som en del av ritualet rundt brunsten og for stadfeste sin rang, luktsette seg selv og markere sin tilstedeværelse.  Ser du nøye etter på bildene, kan du se avtrykk av hjortens kropp og litt pels.brunstgr i landskbrunsgr2brunstgr

Så kom kvelden, og den kommende månen så ut til å by på spennende nattposter.

lysner2

Jeg var tilbake i vognskjulet, og følte at jeg såvidt hadde satt rumpa nedpå når jeg hørte det smalt. Det var pappa, og han hadde skutt storbukken. Du har kanskje hørt at det ikke finnes noen regel uten unntak? Vel.. Det finnes i alle fall èn! Nå hadde vi skutt begge bukkene på kvota, og all den tidligere spenningen rundt bukkebrølene ble nå degradert til vag spenning. Kanskje jeg kunne en på film om den kom? Jeg ble sittende og bare lytte. Lytte på radioen, lytte på traktoren som hentet hjorten, lytte på at de var ferdige med å flå, lytte på at Geir skjøt en kalv, lytte på at de hentet den med traktor, lytte til at de var ferdige med å flå den osv..

På min kant, gjorde månen jordet lyst som om dagen. Jeg hadde nylig sett ei kolle og en kalv, men månen forsvant bak en sky hver gang jeg fikk skuddmulighet. Klokka nærmet seg 02:15, da det kom enda ei kolle med kalv. Denne gangen var månen på lag, og jeg sendte avgårde et velplassert skudd. Endelig hadde jeg debutert!

Kvoten var fylt, og resten av bildene oppsummerer alt fra hygge på hytta til fangst.

koserosspoff1poff2poff3poff4--poff4meg1meg2samle1tilsammenlikningmin100kg

 

Første svipptur med jolla

Det er den 24. september…

I går ble jeg oppringt av Ken-Robin, som lurte på om det ikke snart var på tide med en andetur. Det kunne jeg bare si meg enig i, og tenkte at det ville være en fin mulighet til å få luftet jolla. Runar ville også slå seg med.

Påhengeren startet, og vi tøffet utover. Vi skulle ikke langt, så gutta rigget lokkefugl på turen utover. 7 stokkender, og 5 kvinender, I det silhuetten av holmen vår kommer snikende ut av mørket, buer jeg kursen inn mot nærmeste odde. For et leven!! Vi blir liggende stille på vannet og bare lytter i det drøssevis av grågjess letter fra holmen. Kanskje de kommer tilbake når det lysner??

Mørket forsvinner sakte, og mengder av ærfugl viser oss at de har skjønt dette med kalender og fredning. “Vi er fredet, haha!” -> “Haha! Det er stormåkene også, og de kommer til å bli mange, så mange unger dere kommer til å produsere.”

Litt senere, våknet grågåsa. Seks av dem har tatt ut en lovende kurs, og vi gjør oss klare. De legger merke til noe når de kommer inn på 40 meter, men vi klarer å skyte ei. Plutselig er hele horisonten dekket av fugl, og vi bestemmer oss for å se an disse før vi henter gåsa. Enden på visa var at ingen fugl kom inn, og gåsa ble aldri funnet. Dårlig avgjørelse!

jakt1

jakt2

Vi så etter hvert mange ender, og gjør det beste ut av de få situasjonene som byr seg. Fire ender må bråstyrte i vannet, men bare tre av dem blir funnet.

To silender og ei omsorgsfull krikkand.

jakt3

Rekruttering og etterlengtet bukkefall

Dagen etter andejakta, fikk jeg også pleiet hobbyen litt. Denne dagen ble litt todelt.

I år har jeg vært så heldig å få undervise i Natur og friluftsliv på 8., 9. og 10. trinn. Dette er et valgfag med 23 elever fordelt på to grupper. I faget fokuserer vi holdninger til naturen , artsmangfold og muligheten for å pleie sunne interesser. Alt gjennom praktiske erfaringer. Det er et flertall av gutter, men jentene er godt representert.

Akkurat denne dagen hadde jeg planlagt en liten overraskelse, og hadde jobbet litt i kulissene på forhånd. Noen lærere skulle komme innom timen av nysgjerrighet, og en annen skulle komme med en ekstra klasse (valgfag i medier og kommunikasjon), som skulle lage en reportasje.

I en skoletime, snakket vi innledende om jakt, lovverk og holdninger. Vi reflekterte også over forskjellige syn på jakt og jegere rundt i samfunnet. Den neste skoletimen dro jeg frem ei grågås, ei stokkand og ei ringdue. “Her skal det renses. ” Her fikk jeg en god mulighet til å forklare litt om anatomien og demonstrere forskjellige renseteknikker- og metoder. Det rensede kjøttet, pluss litt jeg hadde i bakhånd, skal gå i viltgryta på skolekjøkkenet en regnværsdag. Først når vi har skaffet litt sopp og tyttebær.

Det virket som om elevene syns dette var spennende, og responsen var gjennomgående positiv.

Bilder følger lenger ned på siden, men uten foresattes samtykke, blir det bare bilder av meg.

Men, på kvelden….

Jeg fant et smutthull i timeplanen, og dro ut på bukkepost. Da jeg kom frem, hadde rådyrgeita allerede kommet ut på jordet. Jeg klarte faktisk å snike meg inn på 70 meter, men turde ikke sette meg før ho hadde gått opp i skogen. Dette var kvelden der man kunne spilt inn dokumentaren “Der ingen skulle tru at nokon kunne se 423 rådyrgeiter på et lite jorde samme kveld.” Makan til trafikk! Ei geit hadde med kalven sin, og den kom helt bort til meg.

Det begynner å bli sent, og bare ei geit står igjen. Jeg følger med i kikkerten, og lurer på om bukken noen gang skal komme.

DER! Der var det noe! I enden av jordet var det ei grøft, og jeg syns tydelig at jeg så noe i tussmørket som stakk opp av gresset. Joda! Bukken! Den gikk og beitet bortover, og viste hodet med jevne mellomrom for å holde meg på pinebenken. “Åå, kan du ikke bare komme opp til geita?”

Bukken fortsatte å beite i grøfta, på vei mot skogkanten. Nå kunne jeg tydelig se at grøfta var grunnere, jo nærmere skogen den kom. Holdet var nå rundt 150 meter, og jeg kunne i hvert fall se de øverste 15cm av ryggen. Jeg la an i skytestokken, og PANG! Et kraftig lys, og så ble alt mørkt. Jeg gikk bort og…

Fin tur! 😊

Bildene finner du her :

https://www.facebook.com/kristiansfriluftshjorne/

received_10155530062511745

Noen folk…

Noen folk skulle ikke hatt lov til å jakte uten fadder! Jeg vet at det er menneskelig å være uheldig, og i noen tilfeller kan jeg også godta uvitenhet. Men, når man rett og slett er uaktsom og gjør konsekvent feil, er det en helt annen sak.

I dag gikk startskuddet for andesesongen. Runar og jeg padlet sakte innover i tåkehavet, mens stokkender og kvinender lettet rundt oss. Vi la ut seks lokkender ved en slags odde i enden av sivet, og dro kanoen i land. Tåka, som var like tykk, ble bare hvitere etter hvert som det ble morgen. Vi hadde ikke laddet hagla, før de tre første stokkendene dro forbi. De kom på femten meter i silhuett mot den hvite tåkeveggen. Dette virket lovende for fortsettelsen.

IMG_20170910_112208_329

Vi småskravler i fem minutter, og så hører vi et alvorlig leven lenger inn i tåka. Noen andre jegere skulle også ut å friste lykken. Greit nok det, og også at de la seg litt nær oss. De kunne jo umulig se oss. Praksisen deres derimot, den var jeg ingen tilhenger av.

Etter å ha dekket en viss radius rundt seg med lokkefugl fra hele verdens fauna, kom de endelig til ro. Det kom nok brått på dem når vi skjøt den første stokkanda, men skal si de våknet. Resten av morgentrekket bestod av en blåsekonsert med diverse lokkefløyter, som ikke lignet noen arter jeg har hørt før. Det sier en del.

Litt etter stokkanda, kom ei kvinand. Den la seg litt mellom oss og de andre. Etter en kjapp runde gjennom blåseorkesteret sitt, kom en ny overraskelse. Salongrifleskudd! Kula føyk bortover vannet som et rekordforsøk i fiskesprett. Rett mot båthavna på den andre siden av kilen. Et skudd til, og anda dro i full fart inn mot land, med oss rett i bakgrunnen. Vi huket oss ned i frykt for hva som kunne komme. For deres del, var dette en konkurranse på liv og død om denne anda. En konkurranse vi ikke tok del i. En av de to kom løpende med ladd hagle i sumptustene og sivkanten mot oss. Ikke for å skyte, men for å skremme anda ut, slik at kameraten kunne fortsette sin heller tvilsomme presisjonsskyting. Deretter kommer han seg ut av sin alt for storbygde borg i sivet, og setter av gårde i gummibåten, der han står foran og padler. Etter en stor, treig runde, må han innse at den skadde anda svømmer for fort, og gir opp.

Alt annet blir skremt unna, på grunn av deres nærvær.

Så begynner gåsetrekket, og grågjessa ler seg i hjel over oss mens orkesteret spiller sine sanger. Vi lurer på om vi skal gi oss tidligere, men sitter i spenning på hva de andre finner på, og klarer å slite til oss ei bekasin og ei due. Hvitkinngjessa har også begynt trekket, og orkesteret går sin gang. Disse er totalfredet, og er dermed ikke så lettskremt som grågåsa. De er også lettere å lokke inn, og kan sikkert lokkes med alt fra piano til marakas. Kanskje ikke så rart at disse begynte å styre inn og ned mot våre venner.

Omsider klarer de til og med å treffe ei, og Runar roper av full hals at disse er fredet. De står og ser på hverandre litt før den ene trasker bort til den nyskutte gåsa. Sikkert med en blanding av skam og stolthet for at en av de alt for mange skudda i hagla endelig traff.

På veien hjem ringte vi politiet.

Småfeil, glipper og småtriksing kan jeg leve med, men disse gutta håper jeg aldri å få se igjen!

IMG_20170910_111827_520

 

 

Treig start på jakta, men er i gang

Nå er endelig jakta i gang, men jeg har foreløpig ikke mye fangst å vise til.

Jeg har sittet flere timer på bukkepost, uten å få fellingsmulighet. Runar, som jeg deler terrenget med, fikk en bukk den første dagen. Selv var jeg i statene, og fikk en litt senere start. Jeg har sett mye rådyr, men bukken har hittil klart å gjemme seg.

I sympati fikk jeg være med pappa en høljregnværsdag, og det ga uttelling med en gang. Da fikk jeg i det minste felt en spissbukk. På grunn av kornet, sitter skuddet litt høyt.

En dag jeg hadde vært på bukkepost, gikk jeg ned til jordet der det pleier å sitte gjess. Det gjorde det også denne dagen. Himmelen ble farget grå av nærmere 200 gjess som merket min ankomst. De merket nok ikke hva jeg var for noe, så jeg rigget meg for gåsejakt med Runar neste morgen, i tro om at de ville komme tilbake.

Det var meldt litt overskyet og duskregn, noe som vanligvis er optimalt gåsejaktvær. Tvert om! Været ble ti ganger verre, og gjessene 200 færre. I det minste fikk jeg et godt bilde av værfronten som dro på langs over oss. En kald og fuktig opplevelse.

21057755_10159255244540013_446057375_o

21. August startet duejakta. Pappa har jaktretten på et sted det er sådd erter, og var snill nok til å invitere med svoger og meg. En liten uting var at nabobonden i samme grunneierlag også hadde gitt tillatelse til gud og hvermann. Etter jobb dro vi ut, vel vitende om det hadde vært pank og smell der hele dagen. Vi fikk riktignok noen duer med oss hjem, og var fornøyde med det. Det ble en god duegryte dagen etter.

21074038_10159255243605013_1517485848_n

21056943_10159255243565013_1817034635_o

Senere dro jeg ut for å se etter bukken igjen. Det var mye vilt å se, men ingen bukk. Alt av ender, elg og andre rådyr så ut til å trekke min vei, men hva hjalp vel det?

Det største spenningsmomentet var en grevling som satt full fart mot beina mine. Det er mye grevling der borte, så dette har skjedd meg noen ganger nå. Da ender det slik:

 

Smått, godt og blandet

Det er 1. Juli, og hele familien skal på tur til vestlandet. Vi er seks voksne og to toåringer. Destinasjonen er Skogseidvatnet, som ligger vel en time sørøst for Bergen.

Vel framme på hytte der ingen skulle tru at nok kunne finne frem, begynte det store fiskesuget å melde seg. Dagen etter kjøpte vi fiskekort, og bestemte oss for å teste fiskelykken. Det må sies at jeg ikke fisket så mye på denne turen, men sånn er det når man har småbarn. Likevel fikk pappa og jeg blankset en time, som resulterte i et par smånapp og en liten ørret på 25cm.

Neste dag kom godværet, og troen var på topp igjen. Vi skulle nå prøve å fiske på sett med agn. Dette endte også uten videre hell. Jeg fikk riktignok en ørret på vei til og fra fiskeplassen, og den siste skulle dessverre vise seg å bli rekorden. Totalt dro jeg opp syv ørreter i Skogseidvatnet i løpet av uka.

Hellet skulle vise seg å være større i saltvannet like ved. Der klinket vi til med Berggylt, Bergnebb, Lyr og flere makreller. Kona kjøpte seg ny stang for anledningen, og dro opp flere pene makreller. Her fikk hun nok kjenne litt på adrenalinet og følelsen jeg stadig higer etter. Jeg tror heller ikke makrellsuppa la noen demper på fremtidig makrellfiske.

collage-1499587329296collage-1499587155542DSC_0406_20170707_151942

Svipptur med blandet hell

Ken-Robin ba meg med på en svipptur med blanksestanga i dag. Jeg hadde en halvannen time til rådighet, og tenkte at en tur i knallværet ville være balsam for sjela.

Vi dro ut til en større holme mellom Torsnes og Hvaler for å prøve lykken. Etter en langside uten napp, kjente jeg det første hugget. Det var noe stort, men dessverre mistet jeg den kort etter. Jeg hadde på to fisker til som også slapp. Begge kjentes store ut, og dro ut line så det skrek i bremsen på snella.

Ken-Robin hadde også på en stor en. Han mener det må være det største han har hatt på kroken. Igjen, dessverre uten fangst.

Plasteret på såret var at jeg klarte å lande en laks på nesten kiloen. Den bød på en morsom kamp til å begynne med, men kom ganske sigende den siste halvdelen.

Legger ved et bilde av hvor jeg fikk laksen. Lurer på om det var tilfeldig at jeg fikk den akkurat der??

collage-1497384992489.jpg

Endelig noe å melde

Det har gått en stund siden sist det var noe å melde om på hobby- og livsstilsiden. Jeg har vært ute og testet ørretlykken flere ganger, uten, eller med lite hell.

Uker har gått siden forrige post her på siden. Uten å skylde alt på tøffe jobbtider og sykdom, må jeg si at hellet har vært fraværende. Sammenlagt har jeg sikkert 5-6 fisketimer uten å få noen skikkelig fangst. Noen få småørreter, og enda færre på rundt 35cm (minstemål), er ikke mye å skryte av. Fikk riktignok en stor horngjel for et par uker siden, men den bruker jeg ikke til noe spesielt. Det har fortsatt vært mengder med sjøfugl å se der ute.

Men i dag da… Endelig!

Runar, hans kamerat Martin og jeg tok jolla ut på en liten svingom i lokalskjærgården. Været var grått, med fuktige antydninger. Pålandsvinden var helt passe, med bølger som holdt seg under halvmeteren.

Jeg åpnet showet med en liten tass på rundt 30cm, og kjente på et etterlengtet fnugg av fiskelykke. “Tar deg neste år”, tenkte jeg da jeg slapp den fri igjen. Stanga jeg bruker er ganske tynn, og gir en artig opplevelse uansett. Wobbleren, er den samme som jeg fikk ørret på to dager tidligere. En self-illuminated av noe slag, fra shopping-appen Wish, til svimlende 29kr.

Showet var nå åpnet, og jevnlig smånapping fra nebbete horngjel, holdt meg på alerten.

Der!! Der sitter’n! Jeg kjente med en gang at det var noe som var over minstemålet. Vi vrengte ut fra land, og satt giret i nøytral. Ørreten skjøt i været i en desperat kamp om å slå seg fri fra den grønnhvite wobbleren. Jeg fikk den i siget, og sveivet den uten kamp helt til rekka på båten. Adrenalinet nådde maksimalt nivå i det Runar landet den i håven, og jeg kunne juble og puste lettet ut.  

DSC_0334

Ørreten var 42cm lang, og veide rett over 800g. Fy flate, så digg!

Vi luntet videre i blanksefart, og satset på at det nå var Runar sin tur. Omsider kom vi til en plass jeg hadde veldig troen på, og meldte med et forsøk på glimt i øyet, at han nå måtte holde godt i stanga. Jeg tror det gikk tre sekunder, før Runar fikk moder jord på kroken. Bunnapp, bunnfeste og grønnsaker, er også kjente navn på dette fenomenet. Det var bare det at… Det plasket! Jeg satt giret i nøytral, og Runar kunne fortelle at det virket som om det fulgte litt etter. Litt frem og tilbake om hva han kunne ha huket seg fast i, med et stort håp om det ingen ville si høyt. Er det fisk, eller er det ikke fisk? “Dette må i alle fall være noe stort noe”, sa Runar, i det snøret nærmet seg båten. “TA HÅVEN!”, lød ropet i det en blank, stor kubbe kom til syne under vann. Med en salig blanding av ansvar og adrenalin, fiklet jeg rundt med håven i vannet. Min store frykt i dette øyeblikket er at jeg skal sabotere dette for ham, og sekundene føles lange. Hva som kom først er jeg usikker på. Var det høna, egget, gledesbrølet til Runar, eller at jeg endelig landet ørreten i håven? Gleden ombord, fortalte i alle fall om hvor etterlengtet slike opplevelser er i hverdagen.

DSC_0337.JPG Lengden på denne rakkeren var 50cm og vekten strakk seg mot 1,3kg.

Det er en glede å endelig ha noe å melde, og snakk om motivasjonsboost for resten av sesongen. Man kan leve litt på slike opplevelser.

Var det noen som sa at makrellen hadde kommet??? 😊

Omfattende sesongstart

Det hadde gått to dager etter at vi skjøt selen, og så fikk jeg en telefon fra pappa. Han  hørtes alvorlig ut, og det passet med hva han hadde å fortelle. “Båten din har gått ned”, sa han. For å forkorte historien, kan jeg si at det var en skikkelig strek i regninga. Heldigvis har alt gått så fort som jeg tror det er mulig, og båten er tilbake ved brygga. Vil benytte muligheten til å takke Båtholm i Halden for effektiv innsats med bytting av alle releer på motoren,  og alt det elektriske. Pappa har også vært utrolig. Han har støpt igjen to store flenger bak på båten, og stoffet den.

Som du kan se av bildet i seljaktinnlegget, har jeg også hatt en ødelagt vindskjerm på styrekonsollet. Det har vi også forsøkt å fikse på. Selve glasset er gått ut av produksjon, men vi prøvde å lage en kopi.

I dag skulle jeg ned til båten med nye årer, og benyttet muligheten til å lufte blanksestanga i kilen utenfor brygga. Det var småsurt, og tåka lå som en grøt langs vannet. Jeg hadde ikke hørt om noen som hadde fått noe på blanksen enda, men flere har fått ørret fra land på Hvaler i det siste.

En splint hadde løsnet fra gasswiren på motoren, og måtte sette den på provisorisk ved et par anledninger. Jeg ble drittlei, og hadde tenkt til å snu i det det hugde til på sluken. Den kjentes voksen ut. “Please, sitt skikkelig fast”, ba jeg. For at ikke bølgene skulle skylde meg på land, vendte jeg kursen utover og skrudde av motoren. Dette måtte jo nytes med litt stillhet. “Oi, så pen”, tenkte jeg i det jeg så skinnet av den i vannskorpa. Jeg fiklet litt med å få den ombord, og så sikkert ikke helt proff ut der jeg stod med stanga i den ene hånda og håven i den andre. “Yes!” Jeg fikk den i håven, og rakk å kjenne litt ekstra på adrenalinet som situasjonen skapte. I noen minutter kunne jeg faktisk kjenne følelsen i fingrene som stort sett hadde formet seg etter rattet og fiskestanga på grunn av kulden.

Det viste seg å være en laks på rundt kiloen. Den var blank og fin, og ga en super start på fiskesesongen.

Ellers vil jeg si at det var bra med fugl ute i tåka. Gjess, skarv, ender ærfugl og måker. Dette er kanskje et nødrop, men jeg har aldri sett så mye ærfugl ute som jeg gjorde i oktober og november. Det var som sagt også mye å se i dag. Likevel har de klart å frede ærfuglhunnen, slik at man i år og noen år fremover, kun kan skyte ærbolten. Snakk om Norge i et rekeskæl! Greit nok at det finnes lokale forskjeller som man kanskje kunne tatt høyde for i lovsettingen, men her vil det skje feilskyting. Tro meg! Store flokker og dårlig lys vil bli en utfordring i ærfugljakta.

Det jeg lurer på er “hvem er det som teller disse i Østfold, OG har de vært ute av bilen?” “OG hvis det liksom er lite ærfugl, hvorfor freder de da gråmåke og svartbak? ” Disse store måkene er det masser av, og hver og en av dem kan spise et ærfuglkull i et jafs. Dette burde vært tatt opp med øverste hold! Bare til ettertanke.

Kristian