Blog

Andreas og jeg skal til åteplassen for å slenge ut litt fôr til villsvina. Det har vært 6-7 individer der hver kveld en periode nå, så jeg tar med meg rifla. Heldigvis kjørte vi innom gården hans på veien, slik at vi kunne testskyte rifla. Den gikk IKKE som den skulle, og vi brukte uventet mye tid på å få skutt den inn. 

Vi var nå litt senere ute enn planlagt, men vi så at vi skulle ha ca. 40 minutter klaring fra vi kom frem, til det tidspunktet grisen vanligvis dukker opp. Når vi kommer frem, må vi innom en gård for å hente nøkkelen til bommen. Det er nemlig en bomvei vi må inn for å komme til åtet. Her sjekker Andreas viltkameraet for sikkerhets skyld. Ingen gris på åtet enda. 

Vi kjører fra gården mot bomveien. Denne turen tar ca. 4 minutter, men bare for å være ekstra sikker ber jeg Andreas om å sjekke kameraet en gang til før vi svinger inn veien… “Å nei! De er der allerede!” Panikken brer seg i det vi svinger inn til bommen, nå 200 meter unna åtet. Hva skal vi gjøre nå? Andreas skulle egentlig bare slippe meg av og kjøre bilen et stykke unna, men nå skrur vi av bilen i stedet. 

Etter litt prat om tingenes tilstand, beslutter vi at jeg skal gå innover veien med det termiske siktet påslått, mens jeg ser på telefonen med live-feed fra åtet. 

Pulsen er høy, og jeg går med skjelvende skritt. Tror aldri det har ligget så mange tørre kvister på veien som akkurat i dag. Noen indre gloser raser av for hver kvist som høylytt knekker. Jeg kommer til en stor åpen møteplass belagt med pukk og grus. Dette er på høyde med åteplassen, som ligger 100 meter unna, bak en knaus. Her er det ikke noe gress å gå på, og det er nærmest umulig å komme seg lydløst forbi. 

Jeg bruker en liten evighet på hvert skritt mens jeg samtidig studerer skjermen på telefonen. Når jeg kommer til midten av den åpne plassen fryser alle grisene til, og titter opp. Det samme gjør jeg. Å nei! Har de hørt meg? Er det lukten min de har fanget opp? Jeg er nå i utkant av den retningen der jeg tenkte at det var størst sjans for at de fikk ferten av meg. Etter å ha stått i fryst posisjon i nærmere to minutter, går de en- etter en opp i bakken på motsatt side av åteplassen. Ikke stresset, men litt bekymret. De fleste forsvinner sakte over toppen, men én større gris blir stående igjen. Den står nesten på samme sted i ett minutt, før den forsvinner ut til venstre av bildet. Jeg venter et par minutter til før jeg sakte rusler videre. Nå tenker jeg at løpet er ganske kjørt, og sniker ikke like forsiktig videre. Jeg tenker likevel å gå inn og ta en titt, og siden det bråker litt i vinden, og jeg er på riktig side av den, går jeg enda litt raskere. Det termiske siktet er nå slått av for å spare strøm, og jeg sender en melding til Andreas før jeg går inn i skogen. “Jeg går inn og setter meg i tårnet i noen minutter. Kanskje de tror jeg var en elg som gikk forbi, og kommer ut igjen snart”

Etter å ha forlatt grusveien, er jeg nå litt ekstra påpasselig med hvor jeg setter føttene. Det er jo ingen vits i å skremme dem enda lenger unna med høye lyder. Det er akkurat lyst nok til at jeg ser hvor jeg går, og jeg kommer meg ganske lydløst inn til den lille fjellknausen jeg må opp på for å komme til tårnet. Herfra er det bare mose, og det blåser nå litt kraftige vindkast, så jeg går helt vanlig opp mot stigen. I det jeg skal plassere den første foten på stigen, får jeg et innfall: Jeg har jo ikke bråket så mye, så kanskje jeg skal slå på siktet igjen og bare sveipe over bakkene på den andre siden og ta en titt? Som tenkt, så gjort! 

Jeg tar sikte opp mot bakkene bak åtet, og følger skråningen bortover. Ingenting! Sånn intuitivt tar man en ekstra sveip over hele området, og jeg senker sikteretningen nedover. I det nedre hjørnet i displayet på siktet ser jeg noe hvitt, og senker siktet enda litt.

En svær hvit, selvlysende skikkelse fyller displayet, i det den stiller seg på skrått bak en stor trestamme. GRIS! RETT FORAN MEG! Jeg ikke 10 meter unna en gang, og den har merket meg. Den knurrer til meg. Eller.. Det er mer en blanding av brøling og knurring, og det er sinnsykt høyt! Det føles som om det rister i trærne. Det går kaldt nedover ryggen på meg, og akkurat i dette øyeblikket finnes det ingenting annet i hele verden enn denne grisen og meg. Den har låst seg på meg også, der den titter frem på skrå, bak trestammen. Etter å ha hørt skrekkhistorier og sett x antall youtube-videoer, vet jeg hva som står på spill. Det er den eller meg! 

Så er øyeblikket her. Grisen skyter frem fra bak stammen, og skuddet går i nærmest samme mikrosekund. Alle sanser er nå skjerpet til det ytterste. Blikket er låst på grisen som faller om i smellet, mens alle andre sanser får med seg hva som skjer rundt meg og er tilbake i verden. Det er fortsatt bare gisens fall som registreres av hjernen. Den faller nedover knausen og sparker nå i fôrautomaten i krampetrekninger. Jeg senker rifla, og øyeblikkelig raser det til rundt meg på alle kanter. Nærme! Alle grisene er her, og alle reagerer samtidig! I ren refleks hopper jeg opp noen trinn på stigen, og får slått på hodelykten. Nå ser jeg alt! Nå er jeg trygg! Jeg har endelig fått det til, og lykkerusen skyter ut i kroppen. JAAAA!

Det var lørdag, og jeg stod tidlig opp for fjerde dag på rad. Planen var delvis klar, og jeg trasket nedover det store, åpne jordet. 

Løvkamodressen var på, og jeg satt baken nedpå ved siden av noen busker. Plassen jeg hadde valgt, var en øy med trær der jeg hadde utsikt til andre øyer, og ned til bekken som er kledd i lett skog. Med meg hadde jeg et skikkelig sitteunderlag, kikkert, avstandsmåler, buttolo og rifle.

Jeg har aldri benyttet avstandsmåler tidligere, men hadde moro av å måle opp noen referansepunkter rundt meg. Jeg skal til å legge ned måleren, i det jeg får øye på en flekk i kornet 317 meter fra meg. Med kikkerten kan jeg bekrefte at det er en bukk med ganske høye horn, uten særlig til tagger. Den ignorerer buttoloen, og beiter seg sakte videre. Fra meg!

Denne bukken forsvinner, og ei enslig rådyrgeit kommer frem i samme område. Hun forsvinner også, og så blir det dødt. Lenge!

Jeg bestemmer meg for å traske en runde rundt i terrenget. Nede ved bekken skremmer jeg noen stokkender, som igjen gir beskjed til noen andre at noe skjer. Inne i de tette granene ved siden av meg hører jeg noen kraftige plask i bekken og en pesende lyd. Lyden kunne høres ut som den lyden bukken lager når den fotfølger geita i brunsten, om du noen gang har hørt den tett på. Jeg stopper i noen minutter for å se an situasjonen, men igjen, blir det dødt.

I kveld skal jeg ta den!

Senere samme dag, er jeg tilbake. Jeg setter meg ned, ikke langt fra der jeg hadde sittet tidligere. Mørket siger inn i terrenget og en fantastisk rosalilla farge preger himmelen i vest. Etter å ha foreviget dette skuet med telefonen, kjenner jeg de første dråpene. Himmelen åpner seg og himmelen tegner nye flotte bilder før mørket skal ta over. Jeg søker ly under noen løvtrær i et jordeskille  men kan ikke unngå å bli søkkvåt. Hadde det ikke vært for at den forrige bukken min falt i kraftig regn, hadde jeg satt kursen målrettet mot bilen .

Etter fem våte minutter får jeg øye på bukken, som fotfølger geita i trav inne ved skogkanten. Jeg ser ikke hele kroppen på dyrene, på grunn av kurvene på jordet. De bykser over strømgjerdet, og inn på jordet jeg sitter ved. De setter et høyt tempo, og forsvinner i terrengets kurver. Like raskt dukker de opp igjen, med stødig kurs i min retning. På 40 meters avstand bråstopper de. Gjennom regndråper, dugg og mørke, kan jeg se bukken i riflekikkerten.

I situasjonens alvor, trekker jeg av et saftig hagleavtrekk. Det vil si at jeg nappet litt mer i avtrekkeren enn det som er anbefalt når man skyter med rifle. Lyset og smellet fra skuddet gjør meg usikker på hva som skjer like etter, men jeg hørte at prosjektilet traff.

Den ligger! Med ei kule som utrolig nok har klart å finne veien inn midt mellom skulderbladene fra oversiden. Det er en pen returbukk.

Slepeturen til bilen er leirete og tung. Om jeg hadde en tørr centimeter før jeg gikk, hadde jeg ikke det da jeg kom frem.

 

Fredrikstad kommune åpnet gavedrysset til bønnhørte bønder og jegere litt tidligere i år. Grågåsa har eksplodert i bestand de siste årene, og har blitt en landeplage for de som har dyrket mark. I år ga kommunen tillatelse til å starte jakta femten dager tidligere, slik at de som er sterkt plaget kan redusere skadeomfanget. Dessuten skal jo jegeren også ha mat på bordet.

Pappa ringte meg i går kveld ; “Bonden har tresket, og det er gjess på jordet… Er du klar?” – “Har sebraen striper?”

Det var lettskyet og ganske varmt. Perfekt jaktvær for gåsejakt. Vi hadde ikke med mange, men hadde valgt de mest realistiske lokkegjessene. Nebbet pekende mot den flaue brisen fra nord, og inn mot jordeskillet der vi lå. Løvkamoen var på, og vi rikket ikke en muskel. Gjess er som regel veldig sky, og har veldig godt syn, men det var ikke tilfellet i dag.

Den første plogen kunne ses og høres i horisonten, og vi gjorde oss klare. Dessverre, som så mange ganger i løpet av hver tur, var det hvitkinngjess som kom. De er en like stor plage, er mange i antall, men er av en eller annen grunn fredet.

Så kom grågjessene. Med jevne mellomrom kom de inn, og alle ville ned. De sirklet rundt oss som de alltid gjør, men til forskjell fra alle andre ganger, akselererte de ikke og fløy unna på grunn av en kornaks som stod skeivt. De er store, og man tror ofte at de er nærmere enn de er. Man kan høre de kraftige vingeslagene som en blanding av plystring og during når de nærmer seg skuddhold. Flere ganger skjøt vi to gjess hver oss, og antallet lokkefugl steg etter hvert som vi la de ut i flokken. Til og med dunkelyden av en firekilos gås som dundrer i bakken er spesiell.

Klokka ble 07.00, og trekket så ut til å være over. Rike på mange spennende situasjonsopplevelser, pakket vi sammen og kunne telle 29 grågjess mer enn ved ankomst.

På veien hjem, sender pappa et bilde fra et annet jorde han har tillatelse til å jakte på :

“Prøve i morgen også?”

Og slik kan det gikk…

 

Det var siste skoledag, og dermed siste dag på jobb. Tiendeklassingene hadde rundet av året med vitnemålsermoni kvelden før, men noen av gutta var allerede klare for en etterlengtet friluftsutflukt kvelden etter. 

Vi møttes ved båten litt ut på ettermiddagen. Bilen var stappet full av ønsker og nødvendigheter, og gutta stilte med sitt. Alle fikk til slutt på seg hver sin vest, bar som helter alt ut i båten og tok avskjed med fastlandet.

Båten lå tungt, men ikke for tungt. Noen hadde pakket litt, noen passe og andre mer. I båten kunne man finne alt fra hvitløkskruttonger til pil- og bueblink. Fra chilipulver, potetmos og pølser til presenning og hjemmelaget Indiana Jones- pisk. I tillegg var det oss. Fem personer med likheter og forskjeller. Til tross for forskjellene, hadde jeg troen på at dette skulle bli bra, og det viste seg at det skulle være god takhøyde for vennskapelig drittslenging, selvironi og sarkasme. Alt i beste ånd.

Etter å ha ankommet holmen, merker vi at vinden tar seg opp. En liten værfront treffer holmen vår med opp til 10m/s i kastene. Heldigvis har vi vært lure, og satt opp en stor presenning på et helt meningsløst sted. Vi får omsider flyttet den, og laget oss en barrikade. Etter fem minutter la været seg flatt, og holdt ut resten av turen.

Utover kvelden tente vi engangsgrill til maten, og supplerte etter hvert med et bål til selvfanget fisk og som varmekilde. En av gutta hadde tatt med seg et turkjøkken, og lagde seg en bedre treretters.

Aktivitetene på turen var varierte og preget av interesser. Det var opp til hver enkelt om de ville drive med kreativitet eller rekreasjon. I tillegg til vedsanking, var nok fisking den aktiviteten som dominerte. Som oftest er det den som fisker mest som får flest, og det var nok ikke så langt unna det på denne turen heller. Vi fikk flere arter, og for noen av gutta var det første møtet med noen av dem. I løpet av turen bet ørreten, laksen, torsken, hvittingen, makrellen, kutlingen og horngjelen på kroken. Et par av disse endte også opp på matfatet.

Etter at en av gutta hadde vært med på en blanksetur på natten, ville han forsøke fiskelykken fra stranda ved leirplassen. Han agnet med en liten makrellbit, men uten at det så ut som hellet var der. Selv merket jeg trøttheten sparke meg i ansiktet, og tenkte jeg skulle gjøre som de tre andre gutta. Jeg hadde gapahuken for meg selv, og klarte kanskje å krangle til meg et kvarters søvn på to timer. Et øye i drømmeland, og et på sistemann som syslet frem og tilbake mellom bål og fiskestang. Han ga etter en stund fisket en god pause, og forsvant rundt hjørnet på gapahuken. Det går cirka en halvannen time mens jeg vrir meg og kjenner kongler og røtter i ryggen. Spytter ut en tissemaur, og forsvinner inn i drømmeland et par minutter. Jeg åpner øynene, og får se en veldig lykkelig gutt slepe i land noe som har bitt på makrellbiten. En laks på over en kilo spreller i armene hans, og gleden var nok like stor hos meg. Dette var morsomt!

Utover dagen gikk vi tom for drikke, og varmen steg. Litt sigende fikk vi pakket båten, og kjørte en tur til butikken for å fylle opp tankene. Jeg spanderte en is, og kjørte en pilkekonkurranse etter torsk for å avgjøre hvem som skulle få to is.

På hjemveien dro vi innom en holme med en gammel bunkers som tidligere ble brukt til å forsvare byen mot inntrengere i krigstid.

Jeg fikk inntrykk av at gutta syns det var en hyggelig tur, og at de fikk noen gode opplevelser. Selv var jeg veldig fornøyd, og gutta var suverene å ha med seg.

Legger ved noen ekstra bilder 😊

 

For litt siden, kjøpte jeg meg en brukt hagle av typen Baikal. Dette er rimelige, trofaste hagler, som opprinnelig ble laget i Russland. Denne var ganske slitt og delvis pusset ned til metallet. Her så jeg en mulighet til å prøve noe helt nytt. 

 

Det har vært en rolig vår på hobby- og livsstilfronten. Jeg har nettopp laget det siste medlemmet til mitt fremtidige jaktlag og operert i kneet. Likevel har jeg vært gjennom et hagleinstruktørkurs, noe som gjorde at jeg ville gi “gamla” selskap i våpenskapet. Gamla er forsåvidt også en Baikalhagle, en 12/76. En bekjent hadde full våpenpark, og ønsket å kjøpe et nytt våpen. Dette gjorde at han var nødt til å selge et av de han hadde.

Hagla jeg kjøpte, en slitt, nedpusset Baikal ble nå mitt nye miniprosjekt. Jeg pusset resten av hagla, til den ikke hadde svartfarge igjen og skinte sølvfarget. En annen bekjent hadde vært borti slike prosjekter tidligere, og fikk oppgaven med å legge et nytt lag på løpet. Det ble rett og slett nydelig, og jeg hadde nesten dårlig samvittighet for det jeg skulle gjøre videre. På nettet fikk jeg bestilt keramisk lakk i fargene grønn og bronse (skulle lagt litt ekstra penger i å kjøpe brun), som jeg skulle lage kamomønster med. Cerracote C, het lakken, og kostet rundt 650kr pr. boks. En boks rommer ca. 2dl., og jeg trengte ikke brøkdelen. En tyntflytende og sterkt gassene sak som var vanskelig å jobbe med. Uansett, klarte jeg å få til et tilnærmet kamo motiv ved hjelp av et par kunstpensler.

Så skulle forskjeftet og kolben til pers. Jeg pusset ned den matte klarlakkhinna, og tørket det rent med rødsprit. Deretter malte jeg på en svart base og la på gråfragmenter. Deretter forsøkte jeg meg på å male på et tilnærmet realtreemotiv på frihånd. Til all maling, benyttet jeg en eldre akrylvariant. Vel ferdig med malingen, hengte jeg opp delene, og påførte seks lag med klarlakk. For at det endelige resultatet ikke skulle skinne kraftig i sola, måtte lakken mattes ned. Til dette benyttet jeg våtslipepapir str. 1200 fra Biltema. Mange kjenner kanskje praksisen med å dyppe papiret jevnlig i vann under pussing, men det var helt nytt for meg.

Her er noen bilder av prosessen og resultatet.

Nytt år, nye muligheter. Det har ikke skjedd så mye mye nytt siden sist, men jeg har gjentatt litt av suksessen fra i fjor. 

Jaktsesongen 2017 rundet jeg av 22. desember. Det ble ikke for mye ender på de siste turene, men det sosiale henger fremdeles høyt.

Den andre uken i det nye året, fikk jeg med meg min nye kamerat Lars ut på seljakt. Han var med en tur på andejakt i høst og har ikke tatt jegerprøven enda. Uansett tenkte jeg at det ville være en grei erfaring for ham.

Det var store mengder med is som skulle bekjempes før vi klarte å komme ut med båten, men været var nydelig. Vannet var helt blikkstille, og jeg hadde skikkelig trua. Årets kvote i Østfold er på 20 sel, og selv om det kunne vært fler på kvoten, er det et skritt i riktig retning fra i fjor.

Vi så bare en sel denne dagen, men den måtte bøte med livet.

Uka etter, (for to dager siden) ringte pappa… Nei, dette er ikke en kopi av teksten fra i fjor, men han sa at båten hadde gått ned.

Da var det på’n igjen med forsikringsselskap og hele sulamitten. Spent på utfallet.

Seljakta er uansett over for ei stund, og jeg har levert rifla for å få montert lyddemper.

Fortsettelse følger.

Jeg hadde vært hjemme fra hjortejakta i en uke, før en kamerat ba meg med på gåsejakt. Ole er en av mine senere bekjentskaper, og han har opprettet en gruppe på Facebook som heter gåsejaktlandslaget. Dette er hans spesialitet, og han er nok like interessert i gåsejakt, som jeg er i jakt generelt. Godt over snittet.

Det var mørkt og tidlig, og jeg skulle møte Ole ved et av de stedene han rekognoserer flittig. I tre dager hadde han holdt meg oppdatert på antall gjess på jordet og hvordan de forflyttet seg.

Når Ole kommer kjørende, ser jeg at han (som mange andre ihuga gåsejegere) har en henger på slep med mye av det nødvendige utstyret. Det beste som finnes av lokkegjess på markedet, gåseflagg og blinds (kamo senger). Alt er strøkent og på stell!

Vi rusler ned på jordet med trippel oppakning, og finner plassen der gjessene har sittet de siste dagene. Etter å ha fått av meg den tunge børen, ser jeg flere lokkefugl til syne i tussmørket. Ole har vært der kvelden i forveien, og plassert dem, slik at vi skulle få mindre å bære på morgenen. Puh!

Ole rigger sengene inntil en steinhaug i jordeskillet, og jeg setter ut lokkegjess. Vel ferdige, trasker vi ned til jordekanten og gjemmer all den unødvendige emballasjen til lokkefugl og våpen.

Vi kryper deretter ned i blindsa, og jeg får skaffet meg en viss oversikt før moroa begynner.

Det går ikke lang tid før den første flokken kommer til syne, og spenningen stiger. Rundt 15 grågjess buer inn og kommer rett forfra. Vi gjør en erfaring i det vi spretter opp av blindsa, og ser at vi blir lurt av avstanden i tussmørket. Jeg klarer riktignok å skyte ned ei, men den klarer utrolig nok å lette når Ole skal hente den. Strek i regningen! Vi henter oss inn, og klarer å sikre oss åtte gjess. To av dem falt etter at jeg dro.

Tusen takk for turen, Ole!

Her er et par bilder av at guttungen hjelper til med gjessa hjemme.