Andreas og jeg skal til åteplassen for å slenge ut litt fôr til villsvina. Det har vært 6-7 individer der hver kveld en periode nå, så jeg tar med meg rifla. Heldigvis kjørte vi innom gården hans på veien, slik at vi kunne testskyte rifla. Den gikk IKKE som den skulle, og vi brukte uventet mye tid på å få skutt den inn.
Vi var nå litt senere ute enn planlagt, men vi så at vi skulle ha ca. 40 minutter klaring fra vi kom frem, til det tidspunktet grisen vanligvis dukker opp. Når vi kommer frem, må vi innom en gård for å hente nøkkelen til bommen. Det er nemlig en bomvei vi må inn for å komme til åtet. Her sjekker Andreas viltkameraet for sikkerhets skyld. Ingen gris på åtet enda.
Vi kjører fra gården mot bomveien. Denne turen tar ca. 4 minutter, men bare for å være ekstra sikker ber jeg Andreas om å sjekke kameraet en gang til før vi svinger inn veien… “Å nei! De er der allerede!” Panikken brer seg i det vi svinger inn til bommen, nå 200 meter unna åtet. Hva skal vi gjøre nå? Andreas skulle egentlig bare slippe meg av og kjøre bilen et stykke unna, men nå skrur vi av bilen i stedet.
Etter litt prat om tingenes tilstand, beslutter vi at jeg skal gå innover veien med det termiske siktet påslått, mens jeg ser på telefonen med live-feed fra åtet.
Pulsen er høy, og jeg går med skjelvende skritt. Tror aldri det har ligget så mange tørre kvister på veien som akkurat i dag. Noen indre gloser raser av for hver kvist som høylytt knekker. Jeg kommer til en stor åpen møteplass belagt med pukk og grus. Dette er på høyde med åteplassen, som ligger 100 meter unna, bak en knaus. Her er det ikke noe gress å gå på, og det er nærmest umulig å komme seg lydløst forbi.
Jeg bruker en liten evighet på hvert skritt mens jeg samtidig studerer skjermen på telefonen. Når jeg kommer til midten av den åpne plassen fryser alle grisene til, og titter opp. Det samme gjør jeg. Å nei! Har de hørt meg? Er det lukten min de har fanget opp? Jeg er nå i utkant av den retningen der jeg tenkte at det var størst sjans for at de fikk ferten av meg. Etter å ha stått i fryst posisjon i nærmere to minutter, går de en- etter en opp i bakken på motsatt side av åteplassen. Ikke stresset, men litt bekymret. De fleste forsvinner sakte over toppen, men én større gris blir stående igjen. Den står nesten på samme sted i ett minutt, før den forsvinner ut til venstre av bildet. Jeg venter et par minutter til før jeg sakte rusler videre. Nå tenker jeg at løpet er ganske kjørt, og sniker ikke like forsiktig videre. Jeg tenker likevel å gå inn og ta en titt, og siden det bråker litt i vinden, og jeg er på riktig side av den, går jeg enda litt raskere. Det termiske siktet er nå slått av for å spare strøm, og jeg sender en melding til Andreas før jeg går inn i skogen. “Jeg går inn og setter meg i tårnet i noen minutter. Kanskje de tror jeg var en elg som gikk forbi, og kommer ut igjen snart”
Etter å ha forlatt grusveien, er jeg nå litt ekstra påpasselig med hvor jeg setter føttene. Det er jo ingen vits i å skremme dem enda lenger unna med høye lyder. Det er akkurat lyst nok til at jeg ser hvor jeg går, og jeg kommer meg ganske lydløst inn til den lille fjellknausen jeg må opp på for å komme til tårnet. Herfra er det bare mose, og det blåser nå litt kraftige vindkast, så jeg går helt vanlig opp mot stigen. I det jeg skal plassere den første foten på stigen, får jeg et innfall: Jeg har jo ikke bråket så mye, så kanskje jeg skal slå på siktet igjen og bare sveipe over bakkene på den andre siden og ta en titt? Som tenkt, så gjort!
Jeg tar sikte opp mot bakkene bak åtet, og følger skråningen bortover. Ingenting! Sånn intuitivt tar man en ekstra sveip over hele området, og jeg senker sikteretningen nedover. I det nedre hjørnet i displayet på siktet ser jeg noe hvitt, og senker siktet enda litt.
En svær hvit, selvlysende skikkelse fyller displayet, i det den stiller seg på skrått bak en stor trestamme. GRIS! RETT FORAN MEG! Jeg ikke 10 meter unna en gang, og den har merket meg. Den knurrer til meg. Eller.. Det er mer en blanding av brøling og knurring, og det er sinnsykt høyt! Det føles som om det rister i trærne. Det går kaldt nedover ryggen på meg, og akkurat i dette øyeblikket finnes det ingenting annet i hele verden enn denne grisen og meg. Den har låst seg på meg også, der den titter frem på skrå, bak trestammen. Etter å ha hørt skrekkhistorier og sett x antall youtube-videoer, vet jeg hva som står på spill. Det er den eller meg!
Så er øyeblikket her. Grisen skyter frem fra bak stammen, og skuddet går i nærmest samme mikrosekund. Alle sanser er nå skjerpet til det ytterste. Blikket er låst på grisen som faller om i smellet, mens alle andre sanser får med seg hva som skjer rundt meg og er tilbake i verden. Det er fortsatt bare gisens fall som registreres av hjernen. Den faller nedover knausen og sparker nå i fôrautomaten i krampetrekninger. Jeg senker rifla, og øyeblikkelig raser det til rundt meg på alle kanter. Nærme! Alle grisene er her, og alle reagerer samtidig! I ren refleks hopper jeg opp noen trinn på stigen, og får slått på hodelykten. Nå ser jeg alt! Nå er jeg trygg! Jeg har endelig fått det til, og lykkerusen skyter ut i kroppen. JAAAA!
Kristians friluftshjørne 