Det var lørdag, og jeg stod tidlig opp for fjerde dag på rad. Planen var delvis klar, og jeg trasket nedover det store, åpne jordet.
Løvkamodressen var på, og jeg satt baken nedpå ved siden av noen busker. Plassen jeg hadde valgt, var en øy med trær der jeg hadde utsikt til andre øyer, og ned til bekken som er kledd i lett skog. Med meg hadde jeg et skikkelig sitteunderlag, kikkert, avstandsmåler, buttolo og rifle.
Jeg har aldri benyttet avstandsmåler tidligere, men hadde moro av å måle opp noen referansepunkter rundt meg. Jeg skal til å legge ned måleren, i det jeg får øye på en flekk i kornet 317 meter fra meg. Med kikkerten kan jeg bekrefte at det er en bukk med ganske høye horn, uten særlig til tagger. Den ignorerer buttoloen, og beiter seg sakte videre. Fra meg!
Denne bukken forsvinner, og ei enslig rådyrgeit kommer frem i samme område. Hun forsvinner også, og så blir det dødt. Lenge!
Jeg bestemmer meg for å traske en runde rundt i terrenget. Nede ved bekken skremmer jeg noen stokkender, som igjen gir beskjed til noen andre at noe skjer. Inne i de tette granene ved siden av meg hører jeg noen kraftige plask i bekken og en pesende lyd. Lyden kunne høres ut som den lyden bukken lager når den fotfølger geita i brunsten, om du noen gang har hørt den tett på. Jeg stopper i noen minutter for å se an situasjonen, men igjen, blir det dødt.
I kveld skal jeg ta den!
Senere samme dag, er jeg tilbake. Jeg setter meg ned, ikke langt fra der jeg hadde sittet tidligere. Mørket siger inn i terrenget og en fantastisk rosalilla farge preger himmelen i vest. Etter å ha foreviget dette skuet med telefonen, kjenner jeg de første dråpene. Himmelen åpner seg og himmelen tegner nye flotte bilder før mørket skal ta over. Jeg søker ly under noen løvtrær i et jordeskille men kan ikke unngå å bli søkkvåt. Hadde det ikke vært for at den forrige bukken min falt i kraftig regn, hadde jeg satt kursen målrettet mot bilen .
Etter fem våte minutter får jeg øye på bukken, som fotfølger geita i trav inne ved skogkanten. Jeg ser ikke hele kroppen på dyrene, på grunn av kurvene på jordet. De bykser over strømgjerdet, og inn på jordet jeg sitter ved. De setter et høyt tempo, og forsvinner i terrengets kurver. Like raskt dukker de opp igjen, med stødig kurs i min retning. På 40 meters avstand bråstopper de. Gjennom regndråper, dugg og mørke, kan jeg se bukken i riflekikkerten.
I situasjonens alvor, trekker jeg av et saftig hagleavtrekk. Det vil si at jeg nappet litt mer i avtrekkeren enn det som er anbefalt når man skyter med rifle. Lyset og smellet fra skuddet gjør meg usikker på hva som skjer like etter, men jeg hørte at prosjektilet traff.
Den ligger! Med ei kule som utrolig nok har klart å finne veien inn midt mellom skulderbladene fra oversiden. Det er en pen returbukk.
Slepeturen til bilen er leirete og tung. Om jeg hadde en tørr centimeter før jeg gikk, hadde jeg ikke det da jeg kom frem.
Kristians friluftshjørne 