Det er den 24. september…
I går ble jeg oppringt av Ken-Robin, som lurte på om det ikke snart var på tide med en andetur. Det kunne jeg bare si meg enig i, og tenkte at det ville være en fin mulighet til å få luftet jolla. Runar ville også slå seg med.
Påhengeren startet, og vi tøffet utover. Vi skulle ikke langt, så gutta rigget lokkefugl på turen utover. 7 stokkender, og 5 kvinender, I det silhuetten av holmen vår kommer snikende ut av mørket, buer jeg kursen inn mot nærmeste odde. For et leven!! Vi blir liggende stille på vannet og bare lytter i det drøssevis av grågjess letter fra holmen. Kanskje de kommer tilbake når det lysner??
Mørket forsvinner sakte, og mengder av ærfugl viser oss at de har skjønt dette med kalender og fredning. “Vi er fredet, haha!” -> “Haha! Det er stormåkene også, og de kommer til å bli mange, så mange unger dere kommer til å produsere.”
Litt senere, våknet grågåsa. Seks av dem har tatt ut en lovende kurs, og vi gjør oss klare. De legger merke til noe når de kommer inn på 40 meter, men vi klarer å skyte ei. Plutselig er hele horisonten dekket av fugl, og vi bestemmer oss for å se an disse før vi henter gåsa. Enden på visa var at ingen fugl kom inn, og gåsa ble aldri funnet. Dårlig avgjørelse!
Vi så etter hvert mange ender, og gjør det beste ut av de få situasjonene som byr seg. Fire ender må bråstyrte i vannet, men bare tre av dem blir funnet.
To silender og ei omsorgsfull krikkand.
Kristians friluftshjørne 