Noen folk…

Noen folk skulle ikke hatt lov til å jakte uten fadder! Jeg vet at det er menneskelig å være uheldig, og i noen tilfeller kan jeg også godta uvitenhet. Men, når man rett og slett er uaktsom og gjør konsekvent feil, er det en helt annen sak.

I dag gikk startskuddet for andesesongen. Runar og jeg padlet sakte innover i tåkehavet, mens stokkender og kvinender lettet rundt oss. Vi la ut seks lokkender ved en slags odde i enden av sivet, og dro kanoen i land. Tåka, som var like tykk, ble bare hvitere etter hvert som det ble morgen. Vi hadde ikke laddet hagla, før de tre første stokkendene dro forbi. De kom på femten meter i silhuett mot den hvite tåkeveggen. Dette virket lovende for fortsettelsen.

Vi småskravler i fem minutter, og så hører vi et alvorlig leven lenger inn i tåka. Noen andre jegere skulle også ut å friste lykken. Greit nok det, og også at de la seg litt nær oss. De kunne jo umulig se oss. Praksisen deres derimot, den var jeg ingen tilhenger av.

Etter å ha dekket en viss radius rundt seg med lokkefugl fra hele verdens fauna, kom de endelig til ro. Det kom nok brått på dem når vi skjøt den første stokkanda, men skal si de våknet. Resten av morgentrekket bestod av en blåsekonsert med diverse lokkefløyter, som ikke lignet noen arter jeg har hørt før. Det sier en del.

Litt etter stokkanda, kom ei kvinand. Den la seg litt mellom oss og de andre. Etter en kjapp runde gjennom blåseorkesteret sitt, kom en ny overraskelse. Salongrifleskudd! Kula føyk bortover vannet som et rekordforsøk i fiskesprett. Rett mot båthavna på den andre siden av kilen. Et skudd til, og anda dro i full fart inn mot land, med oss rett i bakgrunnen. Vi huket oss ned i frykt for hva som kunne komme. For deres del, var dette en konkurranse på liv og død om denne anda. En konkurranse vi ikke tok del i. En av de to kom løpende med ladd hagle i sumptustene og sivkanten mot oss. Ikke for å skyte, men for å skremme anda ut, slik at kameraten kunne fortsette sin heller tvilsomme presisjonsskyting. Deretter kommer han seg ut av sin alt for storbygde borg i sivet, og setter av gårde i gummibåten, der han står foran og padler. Etter en stor, treig runde, må han innse at den skadde anda svømmer for fort, og gir opp.

Alt annet blir skremt unna, på grunn av deres nærvær.

Så begynner gåsetrekket, og grågjessa ler seg i hjel over oss mens orkesteret spiller sine sanger. Vi lurer på om vi skal gi oss tidligere, men sitter i spenning på hva de andre finner på, og klarer å slite til oss ei bekasin og ei due. Hvitkinngjessa har også begynt trekket, og orkesteret går sin gang. Disse er totalfredet, og er dermed ikke så lettskremt som grågåsa. De er også lettere å lokke inn, og kan sikkert lokkes med alt fra piano til marakas. Kanskje ikke så rart at disse begynte å styre inn og ned mot våre venner.

Omsider klarer de til og med å treffe ei, og Runar roper av full hals at disse er fredet. De står og ser på hverandre litt før den ene trasker bort til den nyskutte gåsa. Sikkert med en blanding av skam og stolthet for at en av de alt for mange skudda i hagla endelig traff.

På veien hjem ringte vi politiet.

Småfeil, glipper og småtriksing kan jeg leve med, men disse gutta håper jeg aldri å få se igjen!