Det hadde gått to dager etter at vi skjøt selen, og så fikk jeg en telefon fra pappa. Han hørtes alvorlig ut, og det passet med hva han hadde å fortelle. “Båten din har gått ned”, sa han. For å forkorte historien, kan jeg si at det var en skikkelig strek i regninga. Heldigvis har alt gått så fort som jeg tror det er mulig, og båten er tilbake ved brygga. Vil benytte muligheten til å takke Båtholm i Halden for effektiv innsats med bytting av alle releer på motoren, og alt det elektriske. Pappa har også vært utrolig. Han har støpt igjen to store flenger bak på båten, og stoffet den.
Som du kan se av bildet i seljaktinnlegget, har jeg også hatt en ødelagt vindskjerm på styrekonsollet. Det har vi også forsøkt å fikse på. Selve glasset er gått ut av produksjon, men vi prøvde å lage en kopi.
I dag skulle jeg ned til båten med nye årer, og benyttet muligheten til å lufte blanksestanga i kilen utenfor brygga. Det var småsurt, og tåka lå som en grøt langs vannet. Jeg hadde ikke hørt om noen som hadde fått noe på blanksen enda, men flere har fått ørret fra land på Hvaler i det siste.
En splint hadde løsnet fra gasswiren på motoren, og måtte sette den på provisorisk ved et par anledninger. Jeg ble drittlei, og hadde tenkt til å snu i det det hugde til på sluken. Den kjentes voksen ut. “Please, sitt skikkelig fast”, ba jeg. For at ikke bølgene skulle skylde meg på land, vendte jeg kursen utover og skrudde av motoren. Dette måtte jo nytes med litt stillhet. “Oi, så pen”, tenkte jeg i det jeg så skinnet av den i vannskorpa. Jeg fiklet litt med å få den ombord, og så sikkert ikke helt proff ut der jeg stod med stanga i den ene hånda og håven i den andre. “Yes!” Jeg fikk den i håven, og rakk å kjenne litt ekstra på adrenalinet som situasjonen skapte. I noen minutter kunne jeg faktisk kjenne følelsen i fingrene som stort sett hadde formet seg etter rattet og fiskestanga på grunn av kulden.
Det viste seg å være en laks på rundt kiloen. Den var blank og fin, og ga en super start på fiskesesongen.
Ellers vil jeg si at det var bra med fugl ute i tåka. Gjess, skarv, ender ærfugl og måker. Dette er kanskje et nødrop, men jeg har aldri sett så mye ærfugl ute som jeg gjorde i oktober og november. Det var som sagt også mye å se i dag. Likevel har de klart å frede ærfuglhunnen, slik at man i år og noen år fremover, kun kan skyte ærbolten. Snakk om Norge i et rekeskæl! Greit nok at det finnes lokale forskjeller som man kanskje kunne tatt høyde for i lovsettingen, men her vil det skje feilskyting. Tro meg! Store flokker og dårlig lys vil bli en utfordring i ærfugljakta.
Det jeg lurer på er “hvem er det som teller disse i Østfold, OG har de vært ute av bilen?” “OG hvis det liksom er lite ærfugl, hvorfor freder de da gråmåke og svartbak? ” Disse store måkene er det masser av, og hver og en av dem kan spise et ærfuglkull i et jafs. Dette burde vært tatt opp med øverste hold! Bare til ettertanke.
Kristian
Kristians friluftshjørne 