Det er den andre helgen i februar, og som vanlig arrangerer jegerforeningen (bjff) revejaktkurs.
Temperaturen lå på minussiden denne helgen, så jeg kombinerte all kunnskap jeg hadde om påkledning av merinoull, ull, superundertøy, trelagsprinsippet og håndvarmere. Jeg toppet dette med et fjerde lag, og håpet på det beste.
Rundt tretti mann og et par jenter møtte opp på det lokale skytterhuset, hvor det ble utdelt jaktposter, radioer og en praktisk- /teoretisk innføring i hva som kunne ventes.
Jeg fikk selv med meg en firerbande jeg skulle plassere ut på poster. Vi kjørte et lite stykke, for å komme litt unna det stedet hundefører skulle starte drevet. Etter å ha plassert de første postene, tok jeg den siste selv (bilde). https://youtu.be/i3ah-BTIYo8
På revejakt må man være stille og lydløs, men etter noen timer med tissetrang, kaffetørsting og fotfrost blir en litt rastløs. Vi kunne stadig høre bikkja i det fjerne, men det viste seg gang på gang at hun hadde fulgt en litt for gammel “fot”. En fot, er et relativt nytt spor der det fremdeles kan være lukt. Uansett tok det slutt etter noen minutter.
Etter hvert blir dessverre terskelen lav for å bevege seg, og troen på at noe skal skje svekkes. Etter et par timer kom Knut (fra naboposten) bort til meg for å ta en kopp kaffe og en prat. Tre ganger i løpet av en time, inviterte jeg han. På dette stadiet er terskelen så lav at det tisses, røkes og drikkes kaffe uten problemer. Men plutselig…..
“Reven er på fot”, hører vi over radioen. Et par kilometer inn i skogen hører vi bikkja med en mer intens og høylytt los enn tidligere, og det flytter seg fort. “Mot oss! Det er mot oss! “, hvisker jeg høyt til Knut. Han skynder seg tilbake mot posten sin, men finner ut at han får dårlig tid og parkerer rumpa ned i ei steinhøle og venter spent.
Jeg har allerede peilet inn retningen på losen, og posisjonert meg så riktig som mulig oppe på steinrøyspyramiden min.
Der! Det er noe som beveger seg bak noen furugreiner på et lite fjell femti meter foran meg. Reven sklir elegant ned mellom noen steiner i min retning. Jeg har hagla klar, og i det reven titter frem trekker jeg bestemt av. Skuddet går, og fallet er som tatt rett ut av læreboka. “Den ligger!”, melder jeg på radioen. Bikkja, som lå tretti sekunder etter har nå begynt å rive og dra i reven, og gratulasjonene kommer over radioen.
For en deilig følelse! Bare trist man ikke kan omfavne scenarioet og episoden litt mer når det først skjer. Det gikk så fort.
Jeg hadde et møte til med reven denne helgen. Denne gangen var det på en annen post og uten skuddmulighet. Det var likevel en fin opplevelse, og jeg mener det er viktig å glede seg over disse også.
Det hadde akkurat vært på det dritkaldeste, og sola begynte å titte frem. Bikkja og hundefører gikk i ring et sted langt unna, og foruten et par rådyr som trasket rundt, var det helt stille på mine kanter. Jeg lukket øynene og kjente sola som begynte å varme i ansiktet. https://youtu.be/eeEkK_ujZMk
Det eneste som brøt idyllen var den sure stanken som plutselig dukket opp. Stanken av rev! Jeg åpnet øynene igjen, og der satt den. Rett foran meg. Bare satt der. Helt åpent, åtti meter unna. Utrolig nok, satt den der i nesten to minutter. Den måtte jo ha sett meg, der jeg satt i sola med frostrøyken som veltet ut av trynet mitt. Omsider ruslet den videre, og tittet seg tilbake med jevne mellomrom. Jeg meldte fra på radioen, og litt senere kom hundefører med hund for å søke etter “foten”. De fant den til slutt, og en god los senere falt reven på naboposten.
Kristian
Kristians friluftshjørne 